Alle foto: Hogne Bø Pettersen
Det skal sunnmøringene ha: Når selveste Motorpsycho kommer til Ålesund, så flokker flere hundre publikummere til byens konsertsted, Terminalen. Det hadde aldri i livet skjedd i nabobyen, hvor jeg bor til vanlig. Ok, jeg så også noen romsdalinger som hadde tatt turen over Ørskogfjellet, rett skal være rett.
Men det mest gledelige var at alderssegmentet blant publikum var spredt fra de tidlig i tjueårene og opp til sekstiårene. Det var også betraktelig mer jevn kjønnsfordeling enn det tradisjonelt sett har pleid å være på progkonserter.
Ja, for det er ingen tvil om at Motorpsycho nå er et rent progrockband, med et par tær i metallverdenen. Det er de som sier de savner «den enklere rocken» de spilte Timothy’s Monster og Demon Box, men slike sengevætere skal du ikke høre på.
En av grunnene til at vi elsker Motorpsycho er jo nettopp at de utvikler seg konstant. Og om man leser utenlandsk musikkpresse, er de et av de mest betydningsfulle norske bandene der ute. Hver albumutgivelse gis fyldig dekning med både anmeldelser og intervjuer med bandet.
Bandet gir heller ikke ved dørene på konsertene. Setlisten varieres konstant (med så enormt mye materiale å ta av er vel ikke annet å vente), og du vet aldri hva du får. Og selv om det er mye prog har de også foten innenfor jazz, psykedelia og mer straight rock. Og de tillater improvisering i musikken, spesielt for Snah (gitar).
Setlisten ga et fint overblikk over karrieren til bandet. De startet lett nok med Pills, Powder + Passion Plays fra 1997. En overraskelse var at de deretter framførte Pilgrim av Wishbone Ash. Denne har de framført på en tidligere turné, men jeg hadde ikke forventet den i kveld.
The Other Fool, som i mitt hode fortsatt er en ny låt, sine 20 år til tross, førte oss deretter rett inn i mesterverket The Alchemyst.
Mot siste halvdel av settet konsentrerte bandet seg stort sett rundt de to siste albumene, The Tower og The Crucible. Sistnevnte er årets album for meg så langt i år. Derfor var gleden stor da de framførte alle tre låtene fra denne.
Tittelkuttet fra The Tower avsluttet konserten, med intens gitarspilling fra Snah. Ikke et øye var tørt, nesten.
Showet er intenst, varmt og svært høyt. Lyssettingen er til tider svært dyster og mørk, og når man da plutselig får kjappe innslag av intenst motlys er det litt vanskelig å være fotograf. Men det fungerer. Og med diskret animasjoner og dystre filmsnutter på bakteppet blir det ekstra stemningsskapende.
Lyden er høy, og det var enkelte partier det ble litt grøtete. Spesielt var vokalen veldig lav i begynnelsen, men det kom seg kjapt ut i konserten, og mot slutten var det ikke noe man tenkte på.
Motorpsycho spiller i Oslo 11. mai. Her er det bare å komme seg på konsert, folkens!
