Foto: Terje Dokken

Etter en klassisk intro kommer Smashing Pumpkins på og spiller en overbevisende Soma. Den starter rolig og semiakustisk, men etterhvert blir det skikkelig trøkk. Originalmedlem James Iha er tilbake på gitar, og det høres allerede fra start. Siva er en av de hardeste låtene på debuten «Gish». Nå rocker bandet skikkelig. Tre gitarister strør om seg med soloer og riff, slik at lydbildet er steintøft. Det går litt seigere for seg på Rhinoceros. Denne lett progressive låta har et herlig gitarøs. James sier takk, fordi publikum er godt med allerede. Det er de eneste bandet har sagt til nå.

Selv om de er tøffe, mangler de første låtene en direkte og fengende melodi. Zero har det, samtidig som trøkket holdes oppe. Solara klarer å holde vibben fra forrige låt oppe. Med skikkelig trøkk og en fengende melodi, er den nye låta kanskje bandets beste siden James Iha gav seg i bandet i 2000. Bandet spiller litt mindre fritt her enn på de gamle slagerne. Knights Of Malta er nok en god låt fra den omtent en måned gamle Shiny and Oh So Bright Vol. 1 / LP: No Past. No Future. No Sun.. Dama på tangenter er med og korer. En fin melodi løftes av Ihas godlyder på gitaren og den når nye høyder når frontmann Billy Corgan avslutter låta med en lang gitarsolo.



Ujevnt materiale i midten

Eye fra filmmusikken til Lost Highway, fungerer ganske dårlig live. Selv på kveldens tregeste låt, får de med seg publikum på en slags allsang. Det blir fort mer fart i bandet når de spiller den kontante og harde rockeren Bullet with Butterfly Wings. Allsangen er mer spontan her. Nå er publikum nære ekstatiske. Det mest positive med Tiberius er den har mye dynamikk. Låta går fra piano og vokal til gitarøs, og tilbake, men melodien mangler snert. G.L.O.W. er også lite fengende tiltross for å være hard og kontant. Etter en liten prat mellom Billy og James, retter de alt opp med selveste Disarm. Låta er den første jeg hørte med bandet, og er fortsatt en favoritt med sin følsomme og fine melodi. Arrangementet er lekkert uten å blåse publikum overende. Eneste grunnen jeg kan se til at James Iha synger en sur og tam versjon av The Cures Friday I’m In Love, er at Corgan trenger en pause. Når han kommer tilbake, er det for den forglemmelige og støyende Superchrist. Da er det forfriskende med en kort og konsis Everlasting Gaze.



Hitparade

Nå er det klart for en hitparade av de sjeldne. Først rocker de opp den nydelige Ava Adore, så møtes 1979 med velfortjent jubel og allsang. Etter en bandintro, drar de på litt mer på rockeren Cherub Rock. Den har et godt driv og en god melodi. De kunne ha avsluttet konserten med allsang til den mektige hiten Tonight, Tonight, men bandet har mye mer på lager. Billy Corgans The Spaniards er dog ingen høydare. Da er det andre saker med den seige, lange og voldsomme Aeroplane Flies High. låta er bygget opp rundt et gitarriff. Fet fuzz, soloer og andre gitarriff gjør låta til et av kveldens høydepunkt. De roer det kraftig ned med koselige To Sheila. Flerstemt sang og tilløp til allsang burde ha stoppet folk på sitteplassende fra å plapre i stykker låta, men neida. Gå ut av salen hvis du er så skravlesjuk!

Overraskende nok gjør de en cover av Pink Floyds Wish You Were Here. Med Corgan på kassegitar og godspill på gitaren fra Iha, blir det en vellykket og fin versjon. Alienation er intet mindre enn en verdenspremiere live. En ny låt i typisk The Smashing Pumpkins-stil. En god blanding av ballade og rockelåt. En nesten episk og opprocket Today får gåsehuden frem før de etter mye tøys mellom Billy og James avslutter hovedsettet med Muzzle. En god melodi med for det meste godt trøkk.



Ekstralåter på overtid

Selv om de har spilt over tiden, kommer de på igjen for to låter til. Det viser en enorm spilleglede. Corgan og Iha har ikke spilt sammen i Europa på 18 år, og det er tydelig at de trives med å være tilbake. Det er nettopp samspillet mellom de to på gitar som gjør deres cover av Rolling Stones Street Fighting Man råere enn originalen. Fuzzvegg fra en rytmegitarist og koring fra keyboardist Katie Cole løfter også låta. De avslutter der de startet. Hummer har mye dynamikk. Fuzz og fete riff, men roligere vers. I tillegg er det partier der James Ihas deilige og rolige riff er i sentrum. Det er herlig å ha han tilbake. Et lekent The Smashing Pumpkins virker alt annet enn satte og fornøyde. Selv om ikke alt fungerer like bra, er de på sitt beste like fantastiske som vi forventet for 20 år siden.