Dire Straits-sjefen spilte fra hele karrieren for et fullsatt Spektrum som ga god respons. I sitt 70. år synger Mark Knopfler fortsatt godt med sin velkjente stemme, og gitarspillet har ikke tapt seg. Noen av kveldens 15 sanger ble framført på uvant vis, andre var blåkopier av originalene.
Vi fikk høre låter fra alle soloplatene unntatt den nest siste (middelmådige Tracker fra 2015) og fra fire av de seks Dire Straits-albumene. Først kom en lang Why Aye Man (2002) der de ti musikerne fikk vist seg fram. Stort trøkk fra blåserne, mutet trompetsolo, felesolo og god koring i det "indianske" refrenget.
Corned Beef City (2012) var en av flere kjedelige låter på settlista. Men Sailing to Philadelphia (2000) ble mottatt med fortjente jubelrop. Denne balladen bød på saxsolo og lekkert fløytespill.
Jeg hadde gledet meg til å høre Dire Straits-klassikeren Once upon a time in the west (1979) live, men syntes det ble for mange instrumenter. Låta er best i kvartettformatet og med færre reggae-takter. Men den spaghettiwestern-aktige avslutningen var bra.
Romeo and Juliet (1980) ble derimot spilt tett opp mot originalen. Ny sax-intro, følsom vokal, akustisk gitar, elgitarsolo mot slutten. Deretter satte Knopfler seg på en stol og ble pratsom. Sa at han burde pensjonere seg, men syntes det var så gøy å turnere at han ikke ville gi seg.
Historien om balladen Matchstick Man fra fjorårets album Down The Road Wherever var god. Han haiket hjem til julefeiring i Newcastle, men lastebilen satte ham av ved en landevei i Leicestershire der det knapt var en bil å se. Dette var konsertens første "keltiske" låt, komplett med irsk sekkepipe og fele.
På en akustisk Done with Bonaparte lot han bandet utfolde seg på instrumenter som bodhran, bouzouki, irsk sekkepipe og trekkspill. Hele fire av musikerne på denne glimrende låta fra solodebuten Golden Heart (1996) er med i årets turnéband: Guy Fletcher (keyboards; har spilt med Dire Straits siden 1984), Danny Cummings (perkusjon; Dire Straits i 1991), Glenn Worf (bass) og Richard Bennett (gitar). Alle ti musikere ble presentert på en morsom måte av Mark Knopfler, som var i veldig godt humør.
Your Latest Trick fra storselgeren Brothers In Arms er easy listening og voksenpop, med saksofon (!) som hovedinstrument. Vi fikk en vakker versjon, men musikalsk sett var det mye mer spennende å høre den freske latino-låta Postcards from Paraguay (2004) med congas, Cuba-inspirerte pianoriff og trompetsolo.
En grei versjon av On Every Street (1991) gled over i den mørke Speedway at Nazareth (2000), som var kveldens første rockelåt. Så gikk bandet av scenen for første gang. På en baktung Money for nothing sang Guy Fletcher Sting-stemmen, og vi fikk en slitsom avslutning med overdreven tromming. Hvorfor bytter ikke Knopfler den ut med Sultans of Swing, som jo har 40-årsjubileum som hit i år?
Neste ekstranummer pleier å være Brothers in Arms, men så fikk vi i stedet Piper to the End (2009). En mektig, vellydende, glimrende versjon med saxsolo og mye fele. Til slutt ble det enda mer keltisk pop: Going Home: Theme of the Local Hero, som til Mark Knopflers store glede blir spilt foran alle hjemmekampene til Newcastle United. Denne instrumentale solohiten fra 1983 er alltid en nytelse å høre live.
Foto: Alex Hoel
FLERE KONSERTER
Tidevann på Slipen scene
Og vi lot oss skylle med under slippkonserten.
L'Impératrice på Sentrum Scene
Pulserer gjennom Pulsar, og viser at de kan klare å leve videre.