Foto: Per-Otto Oppi Christiansen


The Charlatans hadde sin storhetstid på begynnelsen av 90-tallet, omtrent samtidig som Manchester-bølgen toppet seg. De ga ut et par fine plater med noen gode låter, men så har musikkverden delvis glemt gutta fra West Midlands på tross av at de har en ganske stor katalog. De har gitt ut 13 studioalbum.

Frontfiguren i The Charlatans, Tim Burgess ser ut som han gjorde den gang da: moppehår og casual britisk stil. Musikalsk sett ligger de i britpopgata. Tenk en miks av Oasis og Stone Roses. De når imidlertid aldri opp til nivået til de to nevnte bandene. Det som gjør at Charlatans har et visst særpreg, er orgellyden. Utover det, er det ganske jevnt og traust. Låtene går litt i ett, og med mindre man er hardcore Charlatans-fan, er det ikke så veldig engasjerende det som skjer fra scenen.

Det topper seg litt når de spiller deres mest kjente låt The Only One I Know et godt stykke ut i settet. Det er en groovy og tøff låt, og hadde bandet hatt flere låter i den kategorien, hadde det vært noe helt anna.



Ti minutter før slutt, faller lyden ut på den venstre høyttalerrekka. The Charlatans får seg en ufrivillig pause, men dukker etter hvert opp igjen. Da er lyden fiksa, og bandet virker å ha fått et lite løft, for etter den lille pausen er de riktig så friske. Det er imidlertid ikke nok til at undertegnede kan gi noe mer enn godkjent minus for settet.


The Charlatans' offisielle hjemmeside