Foto: Per-Otto Oppi Christiansen

Metronomy trer inn på scenen kledd i hvitt og blått, og antrekkene har noen Arcade Fire Everything Now-trekk ved seg. Under åpningsnummeret Boy Racers introduserer bandet seg selv ved å fortelle kort om hva de liker og hvilket stjernetegn de er i. Blant annet liker vokalist Joseph Mount å gå turer ved elven og trommeslager Anna Prior er vegetarianer og liker fallskjermhopping. Dette var en vittig introduksjon som fikk meg til å smile fra øre til øre. Det var ikke siste gang jeg gjorde det.

De fyrer løs med hiten The Bay som fungerer så innmari godt. Lydkvaliteten er skarp og hvert enkelt instrument kan høres klart og tydelig. Dette gjør at hvert enkelt bandmedlem føles tilstede og oppfyller sin egen rolle med glans. Spesielt skinner bassist Olugbenga Adelekan ekstra godt, der hver enkelt tone høres så klart som dagen.

Selv om mesteparten av sangene er fantastiske framførelser, mangler de noe av magien og særpreget fra noen av studioinnspillingene. Dette kommer kanskje mest tydelig fram på Hearbreaker som mangler det lille synth-riffet fra refrenget. Sangen blir derfor ikke det samme og mangler litt av sjarmen.

Trommis Anna Prior tar over styringen på Everything Goes My Way og leder en helt grei versjon. Vokalen var litt på den svakere siden. Ikke dårlig, men det var heller ikke fantastisk. Totalt sett var dette et av øyeblikkene som var lettest glemt. Vi får allikevel en norsk «Tusen takk, Oslo» av Prior.

Bandet presenterer en fengende ny låt før vokalist Mount forteller at på tross av engelskmennenes dårlige vær i hjemlandet, var de glade for at de kunne ta litt solskinn med til oss. Sol ble det, og publikum koste seg.

Wedding Bells serveres en råtøff gitar og 80-tallssynth som blandes godt inn med det raske tempoet. Dette er en av sangene som setter i gang stemningen for alvor. Mount ber bandet om å «drop the beat» før Resevoir trer i kraft. Publikum koser seg og danser mens bandet gjør likedan. Man ser de er komfortable oppe på scenen, og det er vanskelig å ikke la seg rive med.

Deres nyeste singel Lately beveger bandet inn i et større landskap for et mer dramatisk nummer enn den lekende setlisten som har vært så langt. Den «seriøse» stemningen varer ikke lenge før de dansbare Love Letters og Salted Caramel Ice Cream spilles. Mount anerkjenner at han ELSKER hunder og spør publikumet om de foretrekker iskrem eller sorbet. De fleste stemmer iskrem og til det svarer Mount, «Times have changed, Oslo».

Mot slutten kommer kanskje deres største singel The Look der både publikum og bandet danser. Det ene medlemmet på keyboard tar fram et merkelig perkusjonsinstrument som er med på å skape nok et høydepunkt. Settet ble avsluttet med den tunge instrumentalen You Could Easily Have me som virkelig ikke høres ut som bandet vi har hørt de siste 45 minuttene.

Metonomy imponerte sterkt på Piknik i Parkens første dag i Sofienbergparken. Sangene var morsomme og holdt publikumet engasjert gjennom hele konserten. Bandet var tilstede og det var lite potensiale som var sløst bort. Allikevel var det øyeblikk som The Look som kanskje kunne vært ønsket mer av, der bandet beveget seg inn i nye lydlandskap og var hakket mer spennende.

Total sett var dette en veldig overbevisende konsert og et minneverdig øyeblikk fra årets PiP.