Foto: Martine Lund

John Grant har gått fra å skrive melankolske piano-ballader til pulserende synth-pop som setter hoftene i sving. Grants opptreden på Piknik i Parken var fengende, smurte på gla’-humøret fikk i gang dansefoten. Den holdt seg godt uten å endre på formelen altfor mye, men dette resulterte i at noen øyeblikk ble litt for identiske. Allikevel var dette en koselig ettermiddag i Grants selskap.

Under den flotte Grey Tickles, Black Pressure ser man at både Grant og resten av bandet koser seg med det de driver med. Spesielt trommeslager- og ikon Budgie skiller seg ut med sin åpenbare kjærlighet for sine egne musikalske bidrag der han leker seg med high-hat’en.

Synth-popen på Preppy Boy viser fram fantastiske dansebevegelser fra Grant som beveger seg elegant med forskjellige håndformasjoner. Det er gledefylt å se 50-åringen være så fryktløs der han danser så frigjørende. Drivkraften i sangen holder koken gående og et godt bevis på Grants liveprestasjoner. Bare det at han drar fram en kubjelle skaper en varm reaksjon blant publikum og det er så innmari gøyalt.

Det var derfor synd at dette måtte vike for de tregere sangene Pale Green Ghosts og Metamorphosis. Førstnevnte var den bedre av de to og var belagt i en sølete og skittent synth-riff som satte en dramatisk og skummel setting. På sistnevnte engasjerte Grant seg direkte med publikum, men dette var ikke nok til å redde sangen. De to passet rett og slett ikke inn. De tok fokuset litt vekk fra det som tidligere hadde fungert så bra.

I likhet med Preppy Boy er Sensitive New Age Guy er aktiv og fengene låt som det er vanskelig å ikke bevege seg til. Det er allikevel ikke før Black Belt at Grant virkelig overbeviser både musikalsk sett og som underholder på scenen. Den dundrende synthen viser ham fra sitt mest komfortable og praktfulle der han når høyere toner enn tidligere.

Selvsagt går avslutningsnummeret til den rørende GMF som er desidert det beste øyeblikket settet har å by på. Folk synger med og skaper et av Piknik i Parken 2019s mest minnerike øyeblikk. Det kunne selvsagt vært ønskelig å se ham fremføre de vakre pianoballadene Marz eller Queen of Denmark, men det vi fikk var mer enn bra nok uansett.

Der mange av sangene hoppet i kvalitet og prestasjon, var John Grant helten selv som reddet det hele. Samtidig skal det gis ære til det sammensatte bandet som samarbeider på en svært effektiv måte. Som nevnt, ser man at de koste seg, og det smittet over. Da bandet gikk av scenen viste de stor takknemlighet og lovet å komme tilbake snart.

Ja takk, dere er hjertelige velkommen!