Foto: Martine Lund

Frahms seneste album All Melody var et av 2018s aller sterkeste album, og det virket desto mer naturlig at mesteparten av konserten besto av materiale fra denne.

The Whole Universe Wants to Be Touched var en myk start, og det høres nesten som han spilte på et leketøyspiano der han ledet oss inn i All Melody sitt utsøkte univers. Siden Frahms musikk er instrumental (med minimalt med koring), var det spennende å se ham «oversette» studioinnspillingen til et liveoppsett. Mange lignende artister bruker originalopptaket som grunnlaget for sangen, med få endringer. Det var derfor imponerende å høre merkbare endringer i låtene som var nok til å gi dem nytt liv.

Stykket gled videre inn i utstikkerlåten Sunson som tok i bruk yrende panfløyter som var på grensen til å utvikle seg til å bli en elektro-pop-sang. Det som kunne vært et nokså rolig og forsiktig øyeblikk, tok heller et modig steg i mer engasjerende territorier.

Flere av låtene i settet fikk også denne behandlingen, men dessverre var det også et par hindringer i veien for storhet. Frahms musikk høres fantastisk ut i et lukket og isolert miljø, men på Piknik i Parken fikk den ikke denne sjansen. Solen tittet fram og effekten fra lys og lyd ble derfor dempet ganske kraftig. Setlisten dekket flere følelsesladde øyeblikk, men som nevnt, kunne disse i en annen setting, vært med på å forsterke det emosjonelle preget med en større suksess.

Dette er selvfølgelig ikke Frahms egen feil. Komponisten var tydelig entusiastisk og beveget seg energisk etter egne tanker der han valset over scenen for å bytte instrumenter. Som ved disse unike versjonene av studioinnspillingene, var Frahms tilstedeværelse nok til å holde oppmerksomheten i sjakk for å dekke over den upassende atmosfæren. Det kom litt vokal inn i bildet, men mangelen på et ekte kor var savnet og kunne ha løftet stemningen et par hakk.

Jevnt over var det vanskelig å holde styr på hvilken sang han spilte, ettersom de gled fint inn i hverandre. Selv om dette var med på å holde strukturen konsis, var det færre tilfeller der enkeltnumrene kunne stå på egne bein.

Frahms talent og øye for detaljer i komposisjonene sine bør ikke undervurderes. Bortsett fra Sunson var det få utstikkere som bar konserten framover. På den mer positive siden, hørtes alt klokkeklart ut og Frahms iver for egne komposisjoner var sjarmerende.

Dessverre var dette en konsert som hadde klart seg bedre inne i et mørkt og konsentrert konsertlokale der musikken kunne utformet seg selv til en større grad, og ikke falme under solsteken midt på dagen.