Foto: Stian Schløsser Møller

Boy pablo er et band som ikke vil bli tatt for seriøst. Mye av grunnen til at populariteten har skutt til værs skilles deres særegne opptredener preget av humor og lek. Guttene kunne derfor være litt for komfortable med å dra dette litt for langt uten å fokusere få selve musikken på plass.

Som på Feeling Lonely drives mesteparten av konserten av sjarm og tull. Vokalharmoniene fungerer godt der bandet ser ut til å storkose seg med det de gjør. Tempoet ligger på et høyt nok nivå til at man blir revet med.

Ready / Problems tar den raskere versjonen kontra originalens «chille» lydlandskap. Sangene er fengende og dansbare, men som nevnt drar det musikk-kvaliteten litt ned på veien. Pablos vokal på ur phone er småsur og det er grenser for hvor mye resten av besetningen kan redde fremførelsen. Etter en stund ble den gode energien litt utbrent og det virket som bandet måtte ta seg en hvil.

Selv Everytime føltes litt nedgradert for følelsene og dybden som driver originalinnspillingen. Det er leit, for alene er dette et av essene i repertoaret deres. Alt går ikke galt, altså. Allsangen er fortsatt på plass og det er allikevel et lyspunkt blant mye middelmådig.

Guttene dekker en coverlåten 50 Souls and a Discobowl av The Lionheart Brothers før giret skrus opp for fullt på Dance, Baby! og redder seg litt inn igjen.

Lørdagen i Sofienbergparken var badet i sol og boy pablo satte i gang sommerstemningen. Noen ganger kunne de kanskje hatt godt av å ta seg litt inn igjen og utfordre seg selv i å få det musikalske på plass. Potensialet ligger tydelig og klart rett foran dem, så dette er kanskje noe bandet før strebe etter.

For all del, det var gøy å se boy pablo digge hvert eneste sekund. Over lengre tid ble repertoaret et hakk repeterende ettersom de hadde få triks opp ermet. Utenom coverlåten, holdt de seg trygt innenfor indie-popens rammer.

Til tross for dette, skal det gis poeng til blant annet gitarist Gabriel Muñoz som på et tidspunkt spilte en gitarsolo bak skuldrene. Vokalist Nicolas Pablo Muñoz var også leddet som holdt alt sammen. I øyeblikk der det var i overkant tullete, tok han ansvaret for å hente bandet inn igjen.

Boy pablo har bygget imaget sitt på et nostalgiske reiser tilbake til uskyldige tider. Når imaget holder seg konsist uten store variasjoner, kan det bli litt for mye av det «gode» i lengden og ligge på grensen til kjedsomhet siden musikken ikke engasjerer nok over tid.

En fantastisk sceneopptrednen kan ikke bære en hel konsert. Det er flere bokser som må avkrysses for at alt skal falle på plass. Her kunne bandet kunne hatt nytte av et bredere repertoar og mer eksperimentering, men sånn det er nå, holder det seg godt for det det er.