Foto: Stian Schløsser Møller

Da Hajk fikk starte dagen som avsluttet årets Piknik i Parken, fikk de møte et folkerikt publikum som hadde møtt opp ved Petrus denne formiddagen. Med lette takter dirigerte de seg gjennom 45 minutter av lettkledde ballader samt eksperimentelle harmonier. Bandet er komfortable innenfor sin egen sone og materialet sitter som støpt. Dessverre ble bandets egen komfort underkastet av publikums manglende tilstedeværelse som bandet heller ikke klarte å hente inn igjen.

Å spille først er på en festival er aldri en lek. Det er på mange måter et «hit or miss»-scenario hvor man enten skaper en god start på dagen eller blir middelmådig bakgrunnsmusikk. For Hajk ble det sistnevnte.

De er klart dyktige, der materialet varierte fra rolige til harmoniske landskap utformet av en ekkodominert vokal. På Keep Telling Myself har synthen noe utenomjordisk og alien-aktig ved seg, sammen med en annen synth som svever inn og ut av lydbildet. Her viser bandet sitt gode samarbeid og muligheten til å prøve ut nye ting, som neste låt som implementerer en slags folk-rock i seg.

Musikken tar ibruk mer fengende bass- og rytmneelementer. Sigrid Aases vokalprestasjoner på Breath leveres med et følelsesladd trykk. Dette et av sjeldne øyeblikk som henter fram litt etterlengtet energi og drivkraft fra bandet.

Stranger Things-inspirerte Snow Ball skaper et av konsertens aller vakreste øyeblikk, men noe med den føles noe upassende i settet. Den er god alene og lager en drømmende atmosfære. Allikevel er dette er treg balladelåt på slutten av et tregt sett. Avslutningen er noe mer fengende, men mer rakk de ikke å vise fram før konserten er over.

Hajk består av talentfulle individer som skaper fengslende musikk. De har mest sannsynligvis mer på lager og mer å bevise. Inntil den gang, vil opptreden på Piknik Parken stå som en helt greit åpningsnummer som banet vei for en sommerlig lørdag.