Foto: Per-Otto Oppi Christiansen

Det er helt utsolgt på Sentrum Scene denne. Det betyr at en står litt plagsomt sild i tønne, men uansett har mulighet til å se scenen. Patti Smith går på scenen med band til øredøvende jubel. Hun takker for mottagelsen med å si at hun er glad for å være tilbake i Oslo. Patti og bandet starter rolig og behagelig med Wings. Gitaristen, Pattis sønn Jackson Smith, sniker inn en gitarsolo i låta til jubel fra salen. De dyktige musikerne i bandet til Patti Smith gir på litt mer på Are You Experienced. Om dette skal være samme låt som Jimi Hendrix sin, så er den lite gjenkjennelig. De drar på med litt fuzz og farten går opp. De krydrer det hele med noen små gitarsoloer.

Patti Smith viser seg som en musikalsk kameleon, der hun stadig skifter litt på musikkstilen. er i retning americana og country, mens på Ghost Dance snakkesynger Patti som en beat poet spirituelle undertoner. «Shake out the ghosts», avslutter Smith sangen med og rister på hendene. Det får hun med seg over halve salen på. Sangen glir over den store 80-tallsslageren til Midnight Oil, Beds Are Burning. de covrer denne bedre enn originalen fordi Patti Smiths versjon er råere og mer punkete.



Det blir virkelig liv i salen når Patti Smith drar i gang en av hennes største hiter. Dancing Barefoot er fengende og medrivende, og hun har et skikkelig grep om publikum. Bandet får fritt spillerom på Beneath The Southern Cross. Utsvevende gitarer fyller salen mens Patti messer over og får med seg menigheten som nå utgjør det meste av salen. Den nesten religiøse stemningen forsvinner når Patti går av scenen en stund, mens bassisten synger I’m Free av Rolling Stones som går over i Lou Reeds Walk On The Wild Side. Med bassistens manglende utstråling og stemmeprakt føles dette ganske meningsløst. Det blir for mye middelmådig coverband over det før sjefen sjøl kommer tilbake. Det blir plutselig mer trøkk med Patti Smith på vokal på de samme låtene. Hun viser her hvor viktig en god frontfigur er.

Vekkelsesmøte for fansen

Til tross for et par forglemmelige låter, har Smith den intensiteten og innlevelsen som gjør at publikum rives med. Bandet låter også bra. Når de roer det ned med Neil Youngs After The Gold Rush er det bare hun med pianist. Selv om jeg liker originalen bedre, er denne annerledes og sår. Patti får dermed vist frem enda en side ved seg selv. Den rolige, men nokså intense Pissing In A River løftes av juniors gitarsolo. Because The Night er visstnok skrevet til Jackson Smiths far. Den er skrevet av Bruce Springsteen og er Patti Smiths desidert største hit. Det merkes i salen. Allsang, masse jubel og klapping får meg til å føle at jeg er på et vekkelsesmøte. Fremførelsen er god, men ikke så god som den overdådige mottagelsen tilsier.



Gloria starter rolig, men tar seg progressivt opp. Når refrenget omsider kommer, blir det allsang. Her slippes alle hemninger løs, både på og foran scenen. Slik avslutter de hovedsettet på topp. Etter kort stund kommer bandet tilbake for en av 80-tallets største kampsanger. People Have The Power funker fortsatt. Det er fortsatt mye å kjempe for. Patti nevner blant annet klimastreikene til skoleungdommen. Så godt som hele Sentrum Scene er frelst. Det er allsang og taktfast klapping. Det blir nesten for mye for en skarve anmelder. Jeg liker Patti Smith, men er tydeligvis ikke en del av menigheten.