Arkivfoto- Tons of Rock 2017: Terje Dokken

Den amerikanske filmskaperen og musikeren Rob Zombie er som et fenomen å regne. Som forfatter og regissør av en håndfull filmer, og med album produsert under både eget navn og i bandet White Zombie, har mannen skapt et lite univers hvor horrorelementer og humor går hånd i hånd på tvers av mediene. Ikke at det blir særlig interessant av den grunn.

Med den tidligere Marilyn Manson gitaristen John 5 ved sin side ligger mye godt til rette, og det er i det hele tatt habile musikere over hele fjøla, utenom Zombie selv da, som synger så svakt at alle effekter i verden ikke kan fikse det. Han har en viss karisma, og det er fint å se han ute blant publikum, men om man isolerer det som skjer på scenen er det nesten på grensen til pinlig. Ikke er låtene som ble presentert særlig gode, og selv om nevnte John 5 er meget habil, og faktisk ser litt kul ut, så klarer heller ikke han og hans voldsomme gitarsolo å gjøre stort for helhetsinntrykket. Når Blitzkrieg Bop og Enter Sandman covres, sistnevnte med bass stemt i feil tone, kan man egentlig ikke gjøre annet enn å le. En teknisk feil kan selvsagt skje, og det fikses ganske fort, men absolutt ikke fort nok.

Og så var det disse filmene da. Hans egne klipp og en haug med røffe og tøffe animasjoner glir over skjermene, delvis i synk med musikken. Sexy damer og blod og gørr funker for så vidt med musikken, men gir heller ideer om hva man bør bevege seg bort fra i heavy metal enn ta vare på. Når han så bruker skjermene til å plugge sin kommende film 3 From Hell blir det så skamløst at jeg nesten blir imponert.

Hele greia til Rob Zombie er i grunn ganske billig, bare ta forsøkene på vitsing som kommer mellom låtene. I forkant av Get you boots on! That’s the end of rock and roll kommer den hysteriske historien om at han var ute i København tidligere på dagen for å kjøpe sko. I forkant av Well, everybody’s fucking in a U.F.O får vi høre at E.T. er kåt. Kult.

Men bandet klarer å engasjere, og de klarer å spille låtene sine. Sjargongen funker i og for seg ålreit, og de kjenner sitt publikum, men om man sammenligner med for eksempel Amon Amarth, som sto på samme scene noen timer tidligere, og som også har sin egen greie gående, så blir Rob Zombie fryktelig svak i forhold. Vi får håpe 3 From Hell blir bedre. Jeg tviler.