Foto: Therese C. Wangberg
For en som hadde et tilnærmet religiøst forhold til Kiss i barndommen er det fryktelig vemodig å omsider innse at de mener alvor med "End of the Road" turnéen, nesten 20 år etter forrige avskjedsturné, den gang med originalmedlemmene Ace Frehley og Peter Criss. På den annen side er det kanskje på tide å gi seg den dagen du synger en låt som heter 100,000 Years og folk fleiper om at den handler om antall lys på bursdagskaken din.
Kiss er bandet mange elsker å hate, men det er svært få band som har hatt innflytelse på flere generasjoner av andre band i like stor grad som dem. Det finnes vel heller ikke noe annet band som har vært like flinke til å markedsføre seg selv og å ta vare på tilhengerne sine. Hvem andre tar med fansen og familiene sine på et eget Kiss Kruise 10 år på rad og selger alt fra Kiss-likkister til Kiss-kondomer og kaller seg selv like mye for et "brand" som et "band". Men de har solgt skiver også – mer enn 100 millioner av dem faktisk, noe som gjør dem til et av de mestselgende hardrockbandene i historien.
På Ekebergsletta viser Kiss at de fortsatt er det mest visuelle bandet på planeten og de sparer ikke på noe hva gjelder effekter og pyro. Produksjonen er rett og slett massiv. Det hele starter med at Gene Simmons, Paul Stanley og Tommy Thayer blir senket ned fra taket på noen slags flyvende tallerkner til Detroit Rock City. Disse plattformene blir etter hvert brukt som skjermer også. Deretter følger et par 70-tallsklassikere til, Shout it out loud og Deuce. Paul Stanley, som tidligere var en utmerket vokalist og blant annet har spilt hovedrollen i the Phantom of the Opera, har som kjent slitt med vokalprestasjonene sine en stund og det har til tider vært direkte flaut å høre på han. Og han hørtes fortsatt ganske rusten ut i starten, men så ble det plutselig bedre i låta Say Yeah fra bandets nest siste album Sonic Boom. Og selv om det egentlig er fy skamme seg, så får det for en gangs skyld passere at han får litt hjelp her og der, slik at man får hørt noen av de mer krevende låtene man vet kommer uten å være livredd for at det skal gå på trynet.
Gene Simmons har reddet ræva deres mang en gang de siste årene, og gjør også i kveld en kjempejobb med låter som I Love it Loud, War Machine med tilhørende flammespytting og ikke minst i enmannsshowet God of Thunder. Denne innledes som vanlig med demonisk romling fra bassen og blodsikling, omsluttet av røyk og psykedelisk grønt lys, før han stiger opp på en av de flygende plattformene og blir heist opp under lysriggen der han fremfører selve sangen. Dette har vi sett mange ganger før, men det er like gøy hver gang. Det hadde nok imidlertid gjort seg bedre om det ikke hadde vært så lyst ute.
Frontman Stanley styrer ellers showet og underholder publikum med den største selvfølge. Han foretar også sin sedvanlige flygetur ut over publikum for å synge Love Gun og I Was Made for Lovin' You, til stor jubel og allsang fra publikum. Et soleklart høydepunkt i kveld. Etter å ha flydd tilbake til scenen, gjør han introen til Black Diamond før Eric Singer tar over leadvokalen på selve låta. Singer gjør deretter en veldig fin versjon av balladen Beth hvor han og spiller piano. Begge disse låtene ble da også originalt sunget av tidligere trommis Peter Criss i sin tid. Singer får i tillegg vist fram trommeferdighetene sine i en noe langdryg solo i 100,000 Years tidligere i settet, mens gitarist Tommy Thayer kun får egne minutter i rampelyset i form av en gitarsolo under låta Cold Gin, hvis man ser bort ifra delt oppmerksomhet i hans, Genes og Pauls felles gitar og bassolo i låta Let Me Go Rock and Roll.
Kvelden avsluttes med gladlåtene Crazy Crazy Nights og Rock and Roll All Nite som sørger for at partystemningen holder seg på topp, forsterket av lassevis av ballonger, pyro, konfetti og fyrverkeri.
Så slukkes lysene og publikum forlater sletta til en instrumentalversjon av God Gave Rock and Roll To You. Eventyret er over.
Det er ingenting jeg heller skulle ønske enn å kunne gi dem full pott. Visuelt sprenger de jo skalaen med det overdådige showet og de ser ut til å storkose seg på scenen. Men det at Paul må ty til singback, selv om det unektelig gjorde at det hele hørtes mye bedre ut, og det at jeg fortsatt, etter så mange år ikke klarer å venne meg helt til Eric og Tommy i kostymene og rollene til Peter og Ace, gjør at det aldri blir helt hundre prosent. Jeg hadde i tillegg helst sett at de hadde droppet låter som Calling Dr. Love og Psycho Circus til fordel for nesten hva som helst annet, men det blir jo en smakssak.
Men allikevel, et spektakulært og verdig avskjed, den beste konserten man har sett med dem på lenge og ikke minst stor takk for alt de har betydd for meg og så mange andre oppgjennom. Jeg må bare få lov til å avslutte med ordene som har fulgt dem i over 45 år:
You wanted the best, you got the best. The hottest band in the world… KISS