Foto: Øystein Bagle-Tennebø
Etter strupesang fra Mongolia med The HU, gikk turen over til Conception fra Gjøvik. De har som kjent gjenoppstått etter 20 år med vokalist Roy Khan, best kjent fra det amerikanske bandet Kamelot. Her snakker vi et svært etterlengtet comeback, med et band som består av tre andre musikere i toppklasse også, Tore Østby på gitar, Ingar Amlien på bass og Arve Heimdal på trommer. De har for anledningen også med seg sistnevntes datter, den talentfulle Aurora Amalie Heimdal som kordame, i tillegg til Lars Andre Kvistum på keyboard.
De slapp EP-en My Dark Symphony før jul i fjor, og en del av det vi hører i kveld kommer derfra. De åpner også showet med introen re:conception som går rett over i låten Grand Again. Bortsett fra nytt materiale har konserten fokus på deres siste hele, og aller beste album, Flow fra 1997. Som de påpeker, er låten Virtual Lovestory langt mer aktuell i dag enn da den kom ut. En av konsertens beste fremførelse og høydepunkt er Gethsemane. Fra albumet In Your Multitude får vi den mer "tekniske" låten A Million Gods, der de virkelig får vist seg frem som de briljante musikerne de er. Amlien, Heimdal og Østby spiller tight og tøft, og sistnevntes umiskjennelige og kule gitarstil kommer godt frem på både denne og flere andre låter.
Deretter roer de ned igjen med My Dark Symphony. Her hører man tydelig at Conception har endret noe på stilen siden sist, det låter mer orkestralt og symfonisk enn før. Flere av de nye låtene setter seg nok generelt fortere i hodet enn mange av de gamle gjør også. Neste låt, Quite Alright, er definitivt et eksempel på dette.
Stemmeprakten og den enigmatiske sceneutstrålingen til Khan er fortsatt i en klasse for seg. Så er det også relativt få her på berget som kan skilte med å bli referert til som "the Voice of God". Det er absolutt fortjent med tanke på hvor dyktig han er i det han gjør, men det hadde vært gøy å spørre hva han selv synes om det, med tanke på at vi har å gjøre med en fyr som fremstår svært ydmyk og lite oppmerksomhetssyk når han ikke står på scenen.
Etter Cardinal Sin kommer bandets mest kjente låt og konsertens høydare, Roll the Fire fra Parallel Minds før de avslutter det hele med Reach Out.
Conception er definitivt et band man bør høre seg opp på, og ikke minst få med seg live. Det låter drittøft, alle er helproffe musikere og Khan is still king. Men jeg lurer på om jeg hadde foretrukket dem på en litt mer intim og mørk scene enn på hovedscenen midt på dagen på en stor festival. Men da var det jo tur at de annonserte at de blant annet skal spille på Rockefeller i slutten av mai neste år.
Om jeg skal utsette noe som helst på denne konserten, er det i så fall bare min personlige mening om at jeg gjerne skulle hørt flere mer melodiøse og catchy favoritter som for eksempel Cry, Flow eller Parallel Minds, som jeg tror også hadde vært en fordel å inkludere med tanke på mye nytt publikum, men det får settes på konto for at de hadde altfor lite tid til disposisjon. Får satse på at Conception kommer høyere opp på plakaten neste gang. Dette var rett og slett moro!
