Foto: Martin Litwicki/Palmesus

Det har blitt sagt før, og det må virkelig sies igjen! Sigrid er en av Norges aller største artister og beviser gang på gang at hun fortjener all æren som kommer hennes vei. Dette var min fjerde Sigrid-konsert, men denne var desidert den mest overbevisende!

Allerede i 2017 på festivaler som Roskilde, Slottsfjell og Øya hadde hun stålkontroll over sin egen stemme, publikum og hele opptredenen. Lørdagens opptreden på Palmesus var ikke et unntak, og det er nesten skremmende å tenke seg hvor mye hun har vokst på kort tid og hvor hun vil vokse videre.

Sigrid slår til med Sucker Punch og setter umiddelbart stemningen for det som skulle bli en ren fryd fra start til slutt. En av hennes aller beste egenskaper er å gjøre mye ut av lite. Sceneoppsettet er relativt enkelt, bestående av band og kule skjermeffekter i bakgrunnen. Dette er alt hun trenger for å lage leven. Glem andre dansere! Sigrid har alt på plass og får enhver til å vrikke på hoftene.

Mesteparten av settet besto av sanger fra debutplaten Sucker Punch, men litt tid var dedikert Sigrids tidligere materiale. Schedules og High Five fra EPen Raw var blant disse. Ikke minst er Plot Twist alltid en livefavoritt.

Publikum sang hvert eneste ord for full hals. I motsetning til flere av EDM-headlinerene på festivalen, klarer Sigrid å skape et leven uten av det blir knuffing og dytting. Hun knyttet folk sammen og skapte kjærlighet. Gleden var i lufta og fikk oss til å glemme det grufulle regnværet som dominerte store deler av lørdag formiddag.

Selv om materialet for det meste var dansbare allsanglåter, ga hun rom til roligere øyeblikk. Den sjarmerende Level Up og den sårbare Dynamite passet godt inn. Spesielt sistnevnte endret atmosfæren fra lykke til ettertanke. Bandet gikk og Sigrid satt seg ned på pianoet for en vakker ballade. Det forundrer meg ikke om det var et par rusk i øyekroken hos en del.

Tenk det at giganten som er Don’t Kill My Vibe ikke avslutter konserten. Det viser bare hvor komfortabel Sigrid er med sitt eget materiale og at hun har kommet langt som artist. Hun er ikke noe «one hit wonder», nei. Hun er så mye mer.

Selvfølgelig spares Strangers til slutten og drar ut publikums resterende energi. Interessant nok fikk Don’t Feel Like Crying æren av avslutte. Nok en gang gjenskaper hun en topp opptreden, men det hadde føltes mer naturlig om de to hadde byttet plass.

Man kunne gått inn i hver eneste sang og detalj, men alt er så bra at det blir vanskelig å skryte uten å repetere seg selv for mye. Sigrid kan rett og slett ikke levere en dårlig konsert. Hvordan er det mulig? Jeg tror jeg kan snakke på vegne av hele Norge når jeg sier at vi er så veldig, veldig stolte, og kan ikke vente med å se hvordan Sigrid kommer til å bryte egne barrierer framover.