Den som tror denne mannen er blitt avleggs, skulle tatt seg en tur på Tydalsfestivalen i Trøndelag. Hans Rotmo, 71 år og en veteran i norsk progressiv visekunst og folkrock, har fortsatt et solid grep om sitt publikum. Han åpnet festivalen fredag kveld og kom på scena kl 18.50. Det var heller skralt med folk der og da, ti minutter før annonsert tid, men rundt kl 19 var konsertområdet langt på vei fylt opp. Når har jeg sett det før? Svaret er ganske enkelt - aldri. Og jeg har vært på noen festivaler i mitt liv. Det vanlige er at store deler av det ungdommelige publikummet på dette tidspunktet sitter på campingområdet og fester og kjører på med høy musikk på egne stereoanlegg, noen av dem drevet av aggregater. Artistene på scena spiller ikke sjelden for ganske tomme arenaer.

Hans Rotmo åpnet med det legendariske «Vømmølstevet,» og han fulgte opp med låter fra Vømmøl-perioden på 70-tallet som «Fjøsvisa» og «Peder og Hammarforsens brus» osv. Allsangen blant publikum var tidlig i gang, og det runget faktisk litt over konsertområdet allerede fra begynnelsen. Nå er det noen som kanskje tenker at det var raddisene fra 70-tallet som sto der og sørget for dette. De var der også, men de sto litt mer diskret langt bak. Det var ungdommen som kunne tekstene, unge som bare var en tredjedel av Rotmo sin alder, og yngre enn det:))). Disse sang med på den ene sangen etter den andre, også på repertoaret fra 70-tallet. Hans Rotmo var gledelig overrasket over dette, og han omtrent gliste om kapp med publikum.

Hele gruppa så ut til å trives. De fungerte godt sammen i forhold til denne musikkstilen. Hans Rotmo selv trakterte både gitar, mandolin og fele. På trekkspill hadde han fått med seg Berit Lillevold, en formidabel musiker på dette instrumentet. På elgitar spilte Arild Moe, og på bass var det Lars Erik Fisknes. På slagverk og lurk hadde de Tony Waade. Lurk er denne berømmelige staven som taktfast blir stampet i gulvet. Nederst er det en beksømsko, lenger oppe er det et lite cymbalIokk. I tillegg slår han med en tamburin mot denne stokken samtidig som han stamper den i gulvet med den andre hånda. Dette var Vømmøl Spellmannslag sitt særegne rytmeinstrument fra 70-tallet.

Hans Rotmo spilte sanger fra flere tidsperioder i sin karriere. Vi kan kanskje dele inn dette i omlag 3-4 faser. Etter Vømmøl-tida fulgte 80-tallet og en soloperiode med blant annet albumene «Vårres jul» og «Løkka i livet.» Fra denne siste plata tok han den stemningsfulle «Elgeseter bru» i Tydal.

Så fulgte hans tid med rollefiguren «Ola Uteligger» og tre album og en musikal. Etter dette trakk Hans Rotmo seg ut av musikkbransjen noen år. Så vidt jeg husker, var han irritert på bransjen og dårlige salgstall. Ok, det ble nå både et teaterstykke og plata «Vårres jul 2» på 2000-tallet før han nå i 2019 har kommet med den siste plata si, «Vømmølbuen.» Den har han laget sammen gruppa Vømmølbasen og Porcelen Band, de som spilte i Tydal.

Og vi må vel kunne si at det har vært et comeback med sus. Han har høstet lovord for denne plata, og han har definitivt et publikum som setter pris på det han fremfører. Det ble sånn omlag 4-5 sanger fra den siste utgivelsen. Rockelåten på konserten ble «Nabotwist» fra denne siste plata.

Hans Rotmo kom med morsomme og interessante kommentarer og anekdoter mellom sangene. Fra 70-tallet gikk det på nedleggelser av gardsbruk og sentralisering av bosettingen. Nå pekte han på utflagging av arbeidsplasser og sosial dumping i arbeidslivet, særlig innen bygningsbransjen og i transportsektoren. Dessverre var det vanskelig å høre hva han sa, for skravla gikk så det holdt på folk, over hele arenaen. Dette var minuset ved et ellers veldig entusiastisk og positivt publikum. Sammen med Hans Rotmo og hans gruppe bidro de til en stemningsfull opptreden.