Foto: Terje Dokken

Det ble en storslagen og voldsom avslutning på Olavsfestdagene i Borggården lørdag kveld med gruppen Highasakite. Det var et luftig og svevende elektronisk lydbilde nærmest gjennom hele konserten. Det besto i hovedsak av én til to synther, slagverk, digitale trommer, gitar og sannsynligvis noe forhåndsprogrammert lydmateriale. Oppå der igjen lå vokalist Ingrid Helene Håvik med vokal, en kraftfull stemme som ofte ble støttet opp av de andre medlemmenes koringer. Dette lød til tider utrolig vakkert selv om noe kanskje forsvant i lyden fra instrumentene.

Det er heller ikke en konsert med Highasakite med mindre det er et gigantisk lysshow og datagrafikk på skjermene både bak scenen og ut på sidene. Flere ganger kom det for eksempel opp et dunkene hjerte. Dette symboliserer naturligvis tittelen på deres siste CD, «Uranium Heart.»
Ingrid Helene Håvik selv stilte også i kostymer. Dette var fra det lett sommerlige til det dramatiske og sakrale, da iført en mørk kappe og med et slags dyrehode oppå sitt eget. Det er mulig at dette var noe symbolikk i forhold til døden, jeg vet ikke. Ellers leverte damen dansepregete bevegelser og «moves» gjennom hele opptredenen, noe som satt godt i forhold til rytmikken i musikken.

De låtene som skilte seg litt ut, var kanskje tittelsporet fra den siste plata, «Uranium heart», hvor den akustiske gitaren dominerer, og «Mexico» hvor vi fikk en god gitarsolo bestående av ganske lange toner. Dette brøt litt opp i forhold til det enorme elektroniske kompet og de tunge og sakte rytmene som kjennetegner mye av repertoaret. Disse utrolig fyldige arrangementene bærer nå imidlertid også gruppens musikk.
Publikum likte nok det de hørte. Det så i alle fall slik ut, og Ingrid Helene Håvik ville ha med et ekstra ekstranummer helt på slutten. Det er også i seg selv en suksess å selge ut Borggården ved Nidarosdomen, 5500 billetter. Gruppen ga uttrykk for at de satte stor pris på det.

Flere av leserne stiller seg kanskje nå spørsmålet om det er blitt noe bedre etter sparkingen av tre gruppemedlemmer og masse turbulens innad i gruppen. Jeg har hørt denne gruppen minst tre ganger nå. Den siste var på Pstereo-festivalen sommeren 2016. Litt senere skulle angivelig alt ha gått på «autopilot», og den kreative kraften ble også etter hvert borte. Dette er ifølge intervjuer med Ingrid Helene Håvik. Det er vanskelig å sammenlikne over et så langt tidsspenn, men jeg har problemer med å høre at den musikalske nytenkingen har eksplodert. Den siste plata har fått en middels god omtale, og det musikalske høres ikke ut for meg til å være på et høyere nivå. Dette er det imidlertid litt lettere å vurdere innad i gruppen, altså når du er med og spiller selv.

Sett utenfra så er det vanskelig for meg å forstå hvorfor det skulle ende slik det gjorde med det gamle Highasakite. Et kreativt, storslagent og suksessfullt indiepop-prosjekt endte med krangel, brutte vennskap, opphold i separate soner bak scenen, ulike virkelighetsbeskrivelser av konflikten og et oppgjør om retten til å bruke navnet «Highasakite». Jeg tror ikke alt dette var tilsiktet fra noen av partene. Likevel har en del av oss dette i bakhodet. Jeg skulle nok ønske at gruppen hadde valgt en annen løsning enn å gjøre om Highasakite til denne duoen. Alt dette gjør at det er problematisk for meg å gi en objektiv vurdering av konserten. Den må også vurderes ut ifra at det er en større utendørskonsert. Selv om noe trekker ned, var det en god konsert.