Foto: Terje Dokken

Til de sakrale tonene av Plainsong åpner The Cure den siste konserten på åpningsdagen til Øyafestivalen 2019. Robert Smith har stort sett kledd seg i den samme habitten i 40 år, og har selvsagt ikke tenkt å forandre på det denne onsdagskvelden: svarte, godt oppbygde sko, svart bukse og en vid, svart skjorte som er åpen i halsen. Bak bustehåret synger han “I think it's dark and it looks like it's rain, you said/And the wind is blowing like it's the end of the world, you said.” Heldigvis hadde regnet gitt seg, og vinden hadde spaknet. Alt lå til rette for en stor kveld på og rundt Amfiscenen.

Bandet har gjort det til en vane å starte med de to første låtene fra 30-årsjubilanten Disintegration. Det vil si at vi får Pictures Of You som låt to i settet. Fra der av er stemningen satt. Lyden er klar og fin, Robert Smith synger som bare han kan og gitarspillet sitter som et skudd. Han er i storslag på scenen, og smilende og dansende (ja, faktisk!) fører han oss gjennom en samling av kremlåter.

Hovedtyngden av låtene kommer fra nettopp Disintegration, men heldigvis gir bandet oss låter fra andre album, som f.eks. A Night Like This fra The Head On The Door. Det drypper svette fra håret til Robert under Lovesong. Han går bort til bassist og kompis Simon Gallup, ser på ham og smiler. Gallup smiler tilbake.

Det har vært en del snakk om nettopp bassist Gallup i det siste. På grunn av personlige problemer har han måttet stå over noen av konsertene på turnéen. Sønnen har steppet inn, men nå er det godt å se at far sjøl er tilbake. Med tatoveringer, langt hår og Iron Maiden-t-skjorte under svart vest dunker han ut basstoner, noen ganger tunge traktorbassganger, andre ganger mer lett og ledig.

For de som er opptatt av det mellommenneskelige aspektet, er det fint å se samhandlingen mellom Smith, Gallup og gitarist Reeves Gabrels (David Bowie, Tin Machine bl.a.). Robert støtter hodet mot skulderen til Simon, Simon og Reeves støtter seg på hverandre og alle smiler. Det er godt å se, og man får følelsen av at dette er ekte og inderlig.

The Cure fortsetter på sin rekke av gode låter. Vi får høre Fascination Street hvor en leken og dansende Robert gir alt. Vi får høre gåsehudfremkallende Inbetween Days, og vi får himmelske Just Like Heaven.

Bandet spiller to låter fra albumet Seventeen Seconds. Det blir ikke mer goth enn A Play For Today og A Forest. På sistnevnte låt avslutter Simon Gallup med den tøffe bassgangen, alt mens publikum klapper taktfast.

Siste låt i det ordinære settet er tittellåten fra Disintegration. Selvsagt kommer bandet inn igjen for å spille ekstranummer, for som Robert Smith sier: «We have half an hour left, and we’ll spend it like this:». Så drar han og bandet i gang Lullaby, og folk synger med.

Det er i det hele tatt en ellevill avdeling med ekstranummer vi får servert, deriblant Friday I’m In Love og funky Why Can’t I Be You. Samlingen viser at The Cure og Robert Smith i tillegg til å være goth-fedre, også har evnen til å smi ut skamløst fine poplåter. Siste låt ut er Boys Don’t Cry. Vi vet jo alle at det utsagnet ikke stemmer, jeg er ganske sikker på at opptil flere gutter (og jenter) felte en liten tåre i løpet av konserten.

Jeg ser forresten at noen kommer med kritikk av at Øyafestivalen kjører safe med å booke inn gamle helter som The Cure. Dette stiller jeg meg helt uforstående til. Som ellers i livet er det sånn i musikken at hvis man skal skjønne samtiden, må man se hva som har vært før og sette ting i perspektiv. Blir vi historieløse og kun framoverskuende mister vi en viktig dimensjon i musikken. Når det er sagt er ikke The Cure et band som bare hviler på gamle laurbær. I løpet av året kommer de ut med nytt album. Vi gleder oss!


Den offisielle hjemmesiden til The Cure

Settliste