Foto: Cecilie Andrea Torp


brenn. har blitt en aldri så liten snakkis i norsk musikk, og på Øyas lille Fortum-scene viste de for alvor hvorfor.

Fra bandet entrer scenen til de går av (for andre gang etter forvirring om gjenværende tid) er det full fres, og et smittende energinivå som er stikkordene.

Bandet løper rundt fra start til slutt, og vokalist Edvard tar seg også en aldri så liten surfetur på publikum. Energinivået oser også gjennom i spillegleden, og det er ikke tvil om at alle på scenen koser seg og har det gøy. Sleng inn en pubertal tilnærming til konserten med dagligdags småprat mellom låtene, og ikke minst banning i fellesskap for å irritere pappaen til Edvard, så har du på mange måter grunnlag til å forstå hvem brenn. er.

De har det gøy, spiller rock og gjør som de vil. Selv om purister gjerne vil rynke på nesen over hva bandet kaster inn i låtene sine er det nettopp dette som er mye av bandets særpreg. Den fandenivoldske tilnærmingen til både musikken og konserten er det bare å applaudere.

Med lekne referanser til Guns ‘n’ Roses og The Cure er man også nødt til å trekke på smilebåndet, spesielt med den smarte plasseringen av Sweet Child of Mine i P I C A S S O.

Det heller ikke bare på innsats og pubertal faenskap brenn. leverer. På Du og Jeg, Custom Girl og Juli viser bandet hvor samkjørte de har blitt, og energinivået til bandet står godt i stil til musikken når de skrur opp trøkket. Keen seiler dessuten også opp som en perfekt festivallåt i det sola glimter til.

Den høyenergiske fargepaletten i brenn. gjorde en imponerende figur på Øyas første dag, og det er ikke tvil om at ryktene om den gitardrevne musikkens død er betydelig overdrevet.