Foto: Terje Dokken

Britiske IDLES har virkelig gjort seg bemerket de siste par årene. Med to bunnsolide album i bagasjen, sylskarpe tekster og en god porsjon faenskap er gjengen nesten som en sensasjon å regne. Ingen er som IDLES. Kvintetten er en så unik samling mennesker at det nærmest er et mirakel at de har funnet hverandre og startet et band i sammen.

Frontmann Joe Talbot lirer av seg spydigheter og dritt med sin distinkte stemme, og fra åpningen med Heel/Heal fra Brutalism til avslutningen med «den veldig eksplisitt antifascistiske» Rottweiler er kaoset nær perfekt. Gitaristene Mark Bowen og Lee Kiernan tar seg gjerne et par turen ned i publikum for å klemme og danse, og selv om resultatet naturligvis er noen mindre tighte partier fra gitarene er dette underholdning i hvert fall jeg ikke ville byttet mot noe annet. Og det skal sies at det hele faktisk er overraskende tight.

Spesielt under kanonlåter som Never Fight a Man With a Perm, Mother og Danny Nedelko koker det blant publikum. Med strofer som The best way to scare a tory is to read and get rich og Fear leads to panic, panic leads to pain, pain leads to anger, anger leads to hate kan man synge med et smil om munnen. Settet er pakka med gull, og det eneste som kan trekke ned opplevelsen er at med litt mindre tull kunne man fått skvist inn et par låter til i settet. Men hjelp så hyggelig det hele er.

IDLES leverte en av de aller sterkeste og mest underholdende konsertene på Øya. Med karisma og sjarm i bøtter og spann insisterer IDLES på din oppmerksomhet. Om bare noen kan få booka de til en klubbscene i hovedstaden hvor de kan spille et par timer lengre så snart som mulig, så er det neppe bare meg som vil bortprioritere alt annet for å være til stede.