Foto: Per-Otto Oppi Christiansen
Med et stort backdrop med Mitski i store bokstaver var det aldri tvil om hvem det handlet om når Mitski var på scenen. Mens bandet danner en liten ramme rundt står det et bord og en stol midt på scenen. Dette skal vise seg å være sentrale elementer i showet.
Hun startet konserten liggende på bordet, og brukte i løpet av konserten både bord og stol til å danse med, på og rundt. Hele seansen føltes halveis som en danseopptreden og halveis som en konsert. Nøye koreografert formidles låtene i alle tenkelige settinger du kan skape med møblementet, og er med på å gjøre konserten til en fascinerende opptreden.
Dessverre virker det som om Vindfruen ikke er den beste scenen for henne, og praten fra publikum sitter løst. Derfor er kanskje like greit at hun har en innøvd opptreden som ikke involverer publikum i særlig grad. Er du der for å se henne, ser du henne i sin egen verden, men om ikke så bryr hun seg tilsynelatende lite om det. På de mer høylytte partiene drukner også publikum ut, men disse partiene kommer for sjeldent til å bøte på akkurat dette problemet.
Vokalen er imponerende trygg og god gjennom hele konserten, enten hun ligger stille på bordet eller danser rundt stolen som under høydepunktet Nobody. Selv om det handler om Mitski føles det heller ikke som en egotrip. Med de oppriktige tekstene og den ektefølte vokalen er det vanskelig å ikke unne henne all den plassen hun kan få.
Med låten Drunk Walk Home avsluttes konserten med et brak, og man sitter igjen med en følelse av at det kunne vært enda noen hakk mer spennende i en annen setting. Selv om det kanskje ikke nådde helt opp var det lett å kose seg med en bra gjennomført konsert i solskinnet.
