Foto: Per-Otto Oppi Christiansen

12 år etter deres siste utgivelse slapp Hot Snakes i fjor endelig et nytt album. Jericho Sirens viste seg tilfeldigvis også å være en av deres aller sterkeste utgivelser. I går sto post-hardcorebandet på en Øya-scene for første gang siden tilholdsstedet var Middelalderparken, og selv om årene ser ut til å ta på for kvartetten låter de fortsatt meget godt.

Bandet går på til tonene av There Goes The Neighborhood av Body Count. En hardtslående intro det er lett for bandet å kapitalisere på. I stedet blir det stille, og gitarist John Reis sier noen velvalgte ord før I Hate The Kids fremføres. Og dette skulle vise seg å være litt symptomatisk for konserten som helhet. Det fremføres godlåt på godlåt, men uten at det er noen rød tråd eller noe annet planlagt utover setlisten. Men så er vel Hot Snakes purister som ikke har tid til pretensiøst tull som backdrop, lysshow og andre teatralske greier. Og de kler det godt. Selv om bare halve scenen blir tatt i bruk er det noe deilig forfriskende med hele opplegget, og tullballet nevnte Reis serverer er riktig så koselig.

Som nevnt låter det hele svært godt. Vokalen til Rick Froberg er fremdeles fantastisk, og gitarene er like klare og kule, som trommene og bassen er tighte. Høydepunktene kommer i stor grad midtveis, og det tar litt tid før både band og publikum blir varme nok i trøya til å lage noe ordentlig liv i teltet. De aller beste riffene kommer i høy grad fra deres sisteskive, og låter som I Need a Doctor, Death Camp Fantasy og Having Another? er sammen med tittelsporet fra skiva Suicide Invoice fra 2002 spesielt gode. Det spilles dog låter fra hele katalogen, så her er det noe for alles Hot Snakes-preferanser.

Hot Snakes er et særs kult band, med særs kule låter. Det er deilig å få høre så mye av katalogen, men det er en vanskelig øvelse å skulle pløye gjennom mest mulig materiale og samtidig holde oppmerksomheten til publikum ved like. Mens for eksempel IDLES kanskje tok det et knepp for langt i en retning, tok Hot Snakes det et knepp for langt i den andre retningen. Samtidig leverer begge topp underholdning på hver sin måte.

La oss bare håpe at Hot Snakes har noen flere plater innabords også, for nå som jeg har fått øynene ordentlig opp for musikken til denne gjengen vet jeg ikke om jeg klarer å vente 12 år på neste album.