Foto: Cecilie Andrea Torp



Den unge ålesunderen Sigrid har kanskje vært Norges største snakkis i de store mediene, siden hun stadig får mye oppmerksomhet for musikken hennes også utenlands. Mye har skjedd siden hun var korist og tangentdame for broren sin Tellef Raabe på Stavernfestivalen sin minste scene for få år siden. Nå er hun klar for Amfiet på Øya, og folk er klar for henne. Amfiet er stapp fullt av folk i alle aldre.
Det skorter ikke på tenning når Sigrid entrer scenen. Hun løper på mens hun skriker av glede, før hun starter med å synge Sucker Punch. Mange i publikum er like tent som artisten, for det jubles under refrenget. Sigrid har en kraftig og stø vokal, mens bandet gir ganske mye på. Det er mer punch enn på plate. Dette lover bra.

På den rolige In Vain er Sigrid inderlig og sår i starten. Så kommer et rappende mellomspill, før bandet gir på. Det blir så mye bass at den beveger kroppsdeler på folk, og det er vel i overkant. Schedules er en helt grei poplåt som ikke gir meg så mye. En selvsikker Sigrid får med seg publikum lengst fremme på allsang. Hun har også noen små «Woop» for å oppildne folk. Plot Twist er en roligere sang, men folk er med på allsang. Konsertens svakeste låt er Sight Of You. Selv om den er lystig og uptempo, har den en taust og ganske kjedelig melodi. Det tar seg kraftig opp med hiten Don’t Kill My Vibe. Låta er så mye spilt at de fleste kan den. Allsangen runger så høyt i Amfiet at jeg knapt har hørt lignende her før. Når Sigrid og bandet liver opp låta så mye som her, høres den ikke utspilt ut. Det er mye trommer og andre rytmer, så publikum kan danse med om de vil.

Jeg sliter litt med å like alt i midtpartiet av konserten. Level Up er fort glemt. High Five er noe mer fengende. På Mine Right Now begynner jeg å slite med stemmebruken. Det er så mye brekk i tonene at det blir litt slitsomt. Til tross for at Dynamite introduseres som trist, er den masete. Heldigvis er låta også dansbar og fengende. Poplåta Never Mine har et fint lydbilde, men for mye bass. Syngingen til Sigrid er for mye opp og ned i skalaen. Melodien blir altfor masete i lengden. Tre toners vers er populært om dagen, men denne sangen illustrerer hvorfor jeg ikke liker det.

Poplåter funker bedre med en enklere vokal enn skalavirring som grenser til vokalonani. Strangers er sånn sett en perfekt poplåt. God melodi og masse, voldsomme rytmer. Det er kjekt med en rett frem poplåt etter litt mye annet rart. Enkel, men veldig fin låt. Om Sigrid tidligere har fått med seg mye av publikum, er det enda flere som er med på å klappe i gang Don’t Feel Like Crying. Med denne ekstremt fengendepoplåta avslutter hun på topp. Om jeg virker litt streng mot Sigrid, er det ikke for å være slem. Jeg ser absolutt potensiale til at hun kan bli enda bedre enn hun er. Om hun fortsetter å gi ut 4-5 skikkelig gode poplåter per plate, vil en konsert med den unge damen være magiske innen få år. Men ikke ennå.