Foto: Anna Lerheim Ask/Øyafestivalen
Få musikere i Norge kan skilte med de samme ferdighetene, den samme kreativiteten og den kunstneriske integriteten til Linn Frøkedal. I en årrekke har hun fortryllet lytteren med en haug av prosjekter, og sannsynligvis en god del flere enn jeg er klar over. Misty Coast er et av hennes seneste prosjekter, men både musikalsk og besetningmessig er det lett å trekke en parallell til tidligere band, og da spesielt til The Megaphonic Thrift. Som der flankeres Frøkedal av Richard Myklebust, mens Kim Åge Furuhaug gjør en god jobb bak trommesettet i Misty Coast.Og som vanlig er det ingenting å si på musikken. Deres siste innsats Melodaze fikk en høyest fortjent åtter fra min kollega her på Musikknyheter tidligere i år, og sammen med deres selvtitulerte debut fra 2017 har de allerede opparbeidet seg en meget solid låtkatalog. Og det merkes. Låtene Backseat Warriors, Galaxy, Little Sister og Leap Year er spesielt gode, men det er ingen svake låter å spore, og jeg kunne ha dratt frem en haug til.
Med sin drømmende psych-pop passer Bergensbandet som hånd i hanske i sommersola, og gir en flott ramme til et litt slitent publikum. Musikken får snakke for seg selv, og det låter godt hele veien. Samtidig blir slike konserter fort som fotnoter å regne når en ser Øya under ett. Det er riktig så hyggelig, det låter bra, men det blir fort glemt i mylderet av konserter.
Av alle prosjektene Frøkedal og Myklebust har vært involvert i er nok ikke Misty Coast det mest spennende, men det sier mer om de andre bandene enn Misty Coast. Dette er et bunnsolid band med bunnsolide låter. Live låter det vel så fint, men selv om Tøyenparken bader i sol mens Misty Coast spiller, havner denne konserten dessverre fort i skyggen av andre Øyakonserter.
