Foto: Pål Bellis/Øyafestivalen

Som det store trekkplasteret for metalfansen på årets Øya, var forventningene skyhøye til svenske Cult of Luna. De svenske postmetal-legendene har holdt det gående i vel 20 år, og bandet ser bare ut til å bli bedre og bedre for hvert år som går. Deres niende album, A Dawn to Fear er rett rundt svingen, og singelen The Silent Man gjør lite for å dempe forventningene.

Det åpnes også med denne massive nye låta på Øya, og selv om lyden er litt grumsete til å begynne med, tar det ikke lange tiden før det jevnes greit ut – selv om lyden kanskje ikke er optimal konserten gjennom. Forståelig nok når en teller syv mann på scenen, og når settet er så bra som det er, lydbildet er så massivt som det er, og hele konserten er så forbanna bra som den er så får en bare leve med at den ikke er helt perfekt.

Fantastiske Ghost Trail mister litt futt når det brilliante gitarpartiet midtveis drukner i lydbildet, men selv om jeg føler meg litt snytt, så er det så mye annet å glede seg over at jeg ikke kan legge for mye vekt på det. Finland som spilles i forkant av Ghost Trail er akkurat så episk som man håper på, og låta Nightwalkers som vil være å finne på A Dawn to Fear låter strålende. Med et volum skrudd opp til elleve, og et lysshow til å grine av er det sannelig ikke langt unna å være en perfekt konsert.

I en ideell verden hadde Cult Of Luna blitt plassert på Amfiet i kveldsmørket, med en million tilskuere og den gode lyden som har vært levert derfra til nå. Så heldige er vi nok ikke, men en mann kan drømme.

Men hjelpes om ikke Cult of Luna leverte varene. Frontmann og vokalist Johannes Persson eier scena, og ser fem meter høy ut der han står og hamrer på gitaren og brøler som en gud. Når en står og måper 90% av konserten, så får det heller bare være at de øvrige ti prosentene bare var veldig bra.