Foto: Terje Dokken

Det var ikke mangel på postmetal under årets Øya, og sist ut i rekken var det tyske maskineriet The Ocean. Etter å ha fulgt band som Sâver, Cult of Luna og Spurv var det interessant å se hva The Ocean kunne bidra med.

The Ocean inkorporerer langt flere progressive elementer i musikken sin enn de andre, og kan vel kanskje klassifiseres som progmetal heller enn postmetal. Men det er vel kanskje ikke så nøye. Uansett, The Ocean imponerte på mange måter i Sirkus. Lyden var helt perfekt, langt bedre enn noen av de andre sjangervennene kunne skilte med, og rent teknisk var dette fantastisk. Der det skranter i forhold til de øvrige tre i låtmaterialet. De har en lang rekke utgivelser å vise til, men ingen som skiller seg ut som noe mesterverk. Pelagial fra 2013 er vel kanskje det nærmeste de har kommet, uten at den heller har de helt store låtene eller melodiene til å sitte helt. Allikevel er dette en av de mer imponerende konsertene jeg har vært borti.

Vokalist Loïc Rossetti gjør seg meget bra på scenen, og selv om hans clean vokal blir litt nasal for min smak, er det som om hele Øya rister når han brøler til. Trommene er også noe jeg vil trekke frem, for dette bør være til eksempel for alle i sjangeren. Hvert slag er så kalkulert og låter så skarpt at jeg kunne hørt på disse alene i timevis uten å kjede meg. Lysshowet er også fabelaktig, og den generelle fremtoningen er meget god.

Av alle postmetal-bandene som spilte på Øya i år – la oss kalle de De Fire Store - var The Ocean det som låt absolutt best, men samtidig var de det minst interessante bandet. Det hele blir litt streit, og uten de sterkeste melodiene blir det ikke så minneverdig. Men The Ocean ga absolutt sitt alt, og ga nok også de som bare søkte ly fra regnet en god opplevelse.