Hozier på Sentrum Scene

Foto: Per-Otto Oppi Christiansen

Mer eller mindre alle billetter er oppsnappet når Hozier besøker landet. Hvor mange som ene alene trekkes av superhiten Take Me To Church er det vanskelig å anslå, og egentlig er det jo også irrelevant. men onsdag blir det ikke det. I stedet blir det hele et eneste stort paradoks: Take me to Church ender opp med å bli like reddende for Hozier som den blir ødeleggende.

Først må de klargjøres for den som skulle tro Hozier var en one hit wonder, det stemmer absolutt ikke.
Men også til dem som skulle tro Hozier kan plukke en bråte låter fra sin eventyrlige låtkatalog, for det er også feil. Når Hozier spiller på Sentrum Scene, er det snarere ganske innlysende at han ikke har laget mer enn et fåtall hits – og det er hits som ikke kan servere noe annet enn en gig som er nødt til å skorte innom det tynne, ja faktisk også det kjedelige, i blant.
Hozier blir elsket av publikum der har inntar scenen i sin noe sjarmerende rythm and blueskarakter med Would that I, og likedan med ooing i To Be Alone. Stemingen er til å ta og føle på, og det blir derfor noe mindre suksessfullt når det trappes ned til det mer nakne og flerstemte akustiske låtene som suksess-singelen Cherry Wine.



I løpet av de nærmere 100 minuttene Hozier er på scenen rekker han å levere både gamle klassikere til publikums store ekstase, til de nyere låtene, hvor det hele toppes av tittellåten fra det nye albumet Wasteland baby. Allsangen er så å si borte, men publikum holder fortsatt stand under refrengene om ikke annet.
Alt i alt leverer Hozier en konsert hans navn og sound verdig, en sound som atter en gang minner man på at Hozier innerst inne har et ønske om å komme seg til kirken.

Når da monsterhiten Take Me To Church først fyres av, og et fullstappet Sentrum Scene virkelig våkner til forstår man plutselig det paradoksale med det hele. Det trigges et lite spørsmål der og da, –Var egentlig resten av konserten en slags oppvarming?

Showet lukkes av med klassikerne Cherry Wine og Work Song. To rolige, men også helt nødvendige hitlåter som etter Take Me To Church på sett og vis bare minner om en slags oppsamling av det hele.