Foto: Alex Hoel
Grunnlegger og eneste som har vært i bandet hele tiden er vokalisten Mark Oliver Everett. I starten av karrieren ga han ut to plater under navnet E. Da han fikk flere med på prosjektet, dannet han Eels.
Etter å ha entret scenen til Bill Contis «Gonna Fly Now» tutende på airhorn, starter de konserten med coverlåter. Først ut er The Who-låta Out In The Street, en kort og konsis 70-talls rockelåt. Mississippi Delta er en bluesete, seig låt av Bobbie Gentry. Den siste coverlåta i denne omgang er Prince-klassikeren Raspberry Beret. Låta fenger og er den de får til å høres mest ut som en Eels- låt. Herlig småskeivt og med godt driv. Deres første egne låt er den nye Bone Dry. Den kontante poprockeren er en av de beste på årets plate ... Det er mer fart i Flyswatter. En annerledes, mer fuzzfylt gitarlyd skiller denne fra mye fra plateversjonen. Låta rockes etterhvert skikkelig opp med både kubjelle og hvinende gitar. Dog faced Boy er litt mer bakpå, men E er ganske intens og får med seg publikum. En god låt med et flott gitarriff.
Everett fjaser mye før de spiller den rolige Need Some Sleep. Han merer at han er for gammel til å spille syv rockelåter på rad. Derfor må han visstnok roe ned. Låta er fin. Han har funnet frem gitaren igjen etter flere låter uten. Gitarlyden ahns minner meg om surf rock, noe som kler låta godt. De følger på med en rolig låt til. Den noe stillestående, men småpene Dirty Girl er konsertens svakeste til nå. Versene på In The Yard, Behind The Church er rolige, men bandet gir ganske mye på mellom dem. Vi får en fin gitarsolo mot slutten av låta, men jeg savner et refreng. Den ganske rolige, men basstunge Prizefighter er fengende. Den har en god melodi og får folk til å klappe litt med. Vi får nok en coverlåt med Rolling Stones sin She Said Yeah.Det ser ut til at Eels er de eneste som spiller denne live. Den er likevel ikke noen typisk Eels-låt, men minner mer om den enkle, glade rocken Stones spilte i starten av karrieren.
Tremendous Dynamite er en mindre kjent låt, men her er det fullt trøkk. Et hardt og fjongt gitarriff gjør mye av låta. Selv om Everett er intens, klarer han ikke helt å redde den trauste og kjedelige Open My Present uten hjelp av riff og andre finurligheter i gitarspillet. Da er You Are The Shining Light festligere. En dansbar låt med surfegitar. E danser tøysete rundt på scenen. Når vi først er i det koselige hjørnet, må den ellers så melankolske My Beloved Monster spilles i dur. Fuzz, kastanjetter og et band som har det gøy på scenen, gjør låt til en v kveldens høydepunkt. I'm Gonna Stop Pretending I Didn't Break Your Heart er en seig låt med gitarspill som minner litt om David Gilmour, men likevel har stempelet Eels. Det er er likevel litt utypisk låt for bandet. Den går over i mer fuzz og en hvinende gitarsolo, før en rolig avslutning. De roer det helt ned med den vare og følsomme I Like The Way This Is Going, før en lang, men fjasete bandintro. Bandet introduseres med hver sin lille historie. Vi får vite at trommisen er ny, før han synger Little Joe som visstnok er om han selv. Resten av bandet synger med på den korte låta.
Today Is The Day er festlig og rask. Kanskje den mest fengende låta de har laget de siste fem årene. Låta rockes skikkelig opp på slutten. Etter en litt snodig intro, får vi høre en hardere og seigere Novocaine For The Soul. Med koring, et fjongtog nytt riff, samt godt trøkk leverer bndet en god versjon av deres første hit. Souljacker, Part I er en rask og fengende sang. Bassriffet er medrivende.En i crewet støvsuger et rødt teppe fremst på sceen. Gitarist og bassist kommer frem på scenen med modellmoves, noe som henviser til fortellingen om gitaristen i bandintroduksjonen. Stuntet møtes med latter fra salen. Imens jaller feedbacken. Teppet fjernes før feeedbacken. De avslutter med å komme tilbake til låta. Sammenlignet med den lystige og lette I Like Birds vi er vant med, er kveldens versjon sinnsykt bråkete. En støyete, punka, rask, festlig og fengende låt. Everett tøyser litt, før en roligavslutning på hovedsettet.
De kommer raskt på igjen med den fengende og ganske rolige Fresh Feeling. Det er klare rytmer. Tangentriffet i orginalen blir til et gitarriff her. Det fungerer bare helt ok. Etter en liten tur av scenen, er det klart for avslutningen. En rar intro av Mr E's Beautiful Blues er et varsel om at de har lekt litt med låta. Et stakkato, men frisk og rocka låt. Scenen blir illevarslende blodrød, før den seige, tøffe Fresh Blood. E er veldig intens før de roer det ned med Love & Mercy. En hyggelig liten trudelutt, med aahh i koringen. Låta går over i en kort, men pen Blinking Lights (For Me). Den går over i en enda kortere Wonderful, Glorious. Bandet avslutter med en jammende versjon av The Beatles sin The End
På sitt beste er Eels strålende, og Mark Oliver Everett er en frontfigur med x-faktor. Han har en enorm utstråling, selv med solbriller. Dessverre halter det litt innimellom, og det blir for mange
coverlåter.
