Foto: Øystein Bagle-Tennebø



Sisters Of Mercy er et viktig band for mange sortkledde uten nagler. Med kun tre plater fra midten av 80-tallet og noen år fremover, er det med på å skape gothsjangeren og er samtidig vikige innen industriell rock. De har vært inspirasjon for så mange band at nesten ikke er noe vits i å starte å ramse opp. De største er nok Rammstein og Nine Inch Nails. Dessverre ble den aktive karrieren kort, og nå er de bare på sporadiske turneer. Siden det er årevis siden sist de var i Norge, er Rockefeller for lengst utsolgt.

Når Sisters Of Mercy går på er det etter en bra oppvarming med A.A. Williams, som er et nytt band med en behagelig blanding av dreampop og goth. Dessverre er det altfor mye prat blant publikum, noe Sisters Of Mercy også tidvis skal få slite med.

Bandet starter med en av deres beste låter, Dominion/ Mother Russia. Publikum er med, og det går rett på allsang. Dessverre er det en litt innestengt lyd. Fin og fengende låt som er lang og lettere episk. De kunne vel ikke startet med en bedre låt Bandet bruker ekstremt mye røyk på denne låta. Det er tydeligvis trommemaskinen som kalles Doktor Avalance som skal være i sentrum i kveld. Under Vision Thing er det forsøk på gitarriff, men de drukner i den altfor høye trommemaskinen. De neste to låtene blir ødelagt av dårlig lyd. Vokalen nesten borte og musikken ødelegges av dårlig balanse i lydbildet. Jeg sliter med å kjenne igjen sanger jeg kan. Det spilles noen gitarriff, men det er lite annet enn tromme og bass, som styres av en mann med to laptoper. Det blir nesten et forsøk på å spille over et playback. Resultatet blir absolutt ingen høydare.

When You Don't See Me er monoton, men likevel ganske fengende. Det er i det minste mulig å kjenne igjen låta. Det er verre med Alice. Selv om den åpner med et tøfft gitarriff, blir litt gjett sangen under beaten. Endelig er det litt mindre bass, så da steller en idiot seg på første rad for å prate. Show Me er litt treg, og ikke blant deres beste låter. First and Last And Always har et gitarriff som driver låta. Vokalisten synger ofte for lavt, men ikke verre enn at det fortsatt er fengende og fint. Låta har best lyd til nå. Marian har en ganske monoton vokal, og for mye bass overdøver et egentlig fint lydbilde. En god melodi, men skikkelig dårlig utført. Den fengende Better Reptile fungerer bedre.

Ribbons har et større lydbilde enn de fleste andre låtene denne kvelden. Det kommer synthlyder, og ikke bare trommemaskin fra laptopene, samtidig er det et gitarøs som nå høres gjennom den høylytte bassen. Instrumental er egentlig mest et repeterende,men fengende riff. Sisters Of Mercy roer det ned og drar frem akustisk gitar. Flerstemt vokal funker bedre enn vokalist Andrew Eldritch alene. Nå som vokalen er mer fremtredende,høres det at storhetstiden er over. En rolig Something Fast er likevel et kjærkomment avbrekk fra den overdrevne bassen. De avslutter hovedsettet med å forsøke å ødelegge Flood II med monoton sang, akustisk gitar og høylytte beats. Lydbildet skurrer for meg. Det funker bedre med mer gitar og en mer intens vokal.

Etter en litt for lang pause, kommer de på til ekstranumre, og nå er det hitparade. De starter med min favorittlåt av bandet, More. Det er tilløp til allsang. Eldritch synger bare deler av refrenget og overlater resten til gitaristene. Det låter bedre sånn. Synthriffet viktig i låta, og driver den fremover. Doktor Avalance har heldigvis roet seg litt, men er fortsatt for høy. På Lucretia My Reflection er det for en gangs skyld bra lyd en stund. En tøff låtmed fjongt gitarriff. Den fengende låta har et driv som de drar ut ganske lenge på plate, men her får vi en kortere versjon. Det virker som at de ikke gidder å gi noe ekstra på låtene. Temple Of Love er også godt levert, men ikke mer enn det.
Bandet avslutter med This Corrosion. De som høres ut som en litt mislykka allsang stopper ikke låta fra å være et høydepunkt. Dessverre forkorter de også denne episke låta så mye at en nesten ikke rekker å få godfølelsen. Konserten er ferdig etter å ha spilt i litt over 75 minutter, noe som er en skam. Jeg hadde kanskje for høye forhåpninger til Sisters Of Mercy, men det er sjelden jeg har blitt så skuffet av et legendarisk band. De er tydeligvis best på plate.