Foto: Therese Wangberg

Pixies var blant de største og viktigste indierockbandene på 80-tallet. Mellom 1987 og 1991 gav de ut flere album som er klassikere den dag i dag. Etter at bassist Kim Deal ville ha inn flere låter på platene og frontfigur Frank Black (også kalt Black Francis) nektet, gikk de etter hvert hver for seg i 1993. Han gikk solo, hun fortsatte med The Breeders. Det skulle gå over ti år til de kom sammen for en turne 2004, med blant annet en legendarisk konsert på Roskildefestivalen. Først i 2014 kom oppfølgeren Indie Cindy. Etter det har det kommet to plater til, nå med Paz Lenchantin på bass. Joey Santiago og David Lovering har vært med hele tiden på henholdsvis gitar og trommer.

Sentrum Scene er nesten fullt, og stemningen er høy allerede fra første låt. De startet med gode, gamle travere for å få liv i salen. Cecilia Ann og Rock Music utgjør starten av Bossanova, og er en fin start også. Korte, lettlikte låter, akkurat som Isla de Encanta. De bryter trenden med friske og lette låter med en nyere, melodiøs låt før en lang og fin gitarintro til Caribou. Selve låta er ganske rask, men har mye dynamikk. Fra var og rolig, til fullt trøkk. Pixies har nesten gjort større suksess med The Jesus And Mary Chain-låta Head On som opphavsmennene. Med sin særegne vreng på gitaren og Frank Blacks spesielle vokalstil, en vræling i toppene, blir låten like umiskjennelig Pixies som resten.

On Graveyard Hill er en av de bedre låtene på deres temmelig ferske nye plate, Beneath The Eyrie. En frisk låt med ganske mye trøkk, men ikke så veldig alternativ. Når Pixies roer det ned, er det med en klassiker. Monkey Gone To Heaven. Uten at bandet gjør noe ekstra av den, er den en så stor mastodont i diskografien deres, at den blir et høydepunkt. Paz er solid på vokal i tillegg til bassen. Hun gjør en god jobb i skoene til Kim Deal både her og og på River Euphrates. Bandet, og spesielt Black er sjelden mer intense enn på refrenget til Tame. Det går ganske villt for seg, og minner mer om punk enn indierock.

Los Surfers Muertos er en av de nyere låtene der Paz tar mesteparten av sangjobben. Låta er ganske rolig til de å være, og har en melodi som kunne passet dreampop, men her høres det at det er Pixies som spiller. Det at alle de nyere låtene er i samme stil som de gamle, er nok ikke alltid en fordel. Med en så sterk backkatalog er det vanskelig å måle seg med dem. Dermed blir høydepunktene i en beite med med mye nyere låtere, de gode gamle. Gouge Away har en lang gitarintro og fet bass, noe som gjør den til konsertens beste. Wave Of Mutilation (Uk Surf) er seig, men nydelig.

Når flere klassikere kommer på rappen, stiger stemningen. Det blir allsang på Here Comes Your Man, som løftes av et nytt gitarriff. Publikum klapper med til Vamos. Santiago leker seg med gitaren til stor jubel i salen. Ready For Love er ganske rolig, men en fin låt med god tekst. Her spille bandet godt. Låta hever seg over det meste annet på den nye platen. Når den fantastiske balladen Where Is My Mind kommer mellom to nye i samme, rolige takt, er den langt over i kvalitet. Det merkes også på publikum at de mister litt konsentrasjoen når middelmådig albumfyll fra Beneath The Eyrie. Det gjør i hvertfall jeg. Et par av dem er direkte kjedelige. Det taler nok heller ikke til deres fordel at plata er så ny at folk ikke har fått den under huden. Den kom tidligere i september. Det er heldigvis lyspunkter blant de nye låtene. Catfish Kate er nok den mest fengende og beste låta derfra. Den funker godt i kveld.

Bandet spiller en god versjon av Neil Youngs Winterlong, før de avslutter hovedsettet med en uinspirert og daff Cactus. Heldigvis kommer de på igjen for en ekstra låt. Bone Machine er en lystig og frisk låt som folk synger litt med på. En helt grei avslutning på en helt grei konsert.

Lite showing på scenen, ingen interaksjon med publikum, bare en god haug med godlåter. Det funker når låtene er gode, men ikke alle er det. Det er greit de er på turne med en ny plate, men her tar den litt for mye plass når kvaliteten på en del av låtene ikke kan måle seg med de gamle. De kan heller ikke måle seg med comebackplaten Indie Cindy som ble utelatt helt fra et sett på nærmere 40 låter. Flere låter blir for forutsigbare og satt, mer gamlisrock enn den friske, alternative rocken de spiller på sitt beste. Heldigvis har de så mange gode, gamle låter at konserten i sin helhet blir grei.