I går skrev vi om dobbeltkonserten med norske Dreamarcher og svenske VAK som skulle finne sted på John Dee. I tillegg hadde sistnevnte band videopremiere på sin siste singel i går, noe som skulle feires. VAK er først ut, og starter med Melting Eyes, en låt fra deres siste album Loud Wind. Indie Recordings sier at Melting Eyes er en låt som markerer at bandet på et vis «oppstår fra de døde». I 2018 fikk en av medlemmene i bandet en sjelden form for halsbetennelse, Lemierres syndrom, og trombose i hodet. Han kom seg heldigvis etter en tur innom intensivavdelingen. På den måten kan man si at VAK er tilbake «fra de døde».

Bandet fortsetter med låter fra deres forrige Album Vak. De kunne ikke valgt bedre låter enn Happy og Argument With The Disease i rekkefølge, og jeg føler låtene er perfekt håndplukket til de drømmende historiefortellingene. Det er hele tiden en behagelig overgang mellom det ekstreme og tungtflytende og de mer drømmende tonene, noe som gjenspeiler VAK som band. Etter omtrent halvspilt sett, kommer deres nyeste låt The Birds of Earth, min første favoritt på det nye albumet. Etter hvert har jeg fått flere favoritter, for det er umulig å velge bare én favoritt blant så mange sterke låter.

Avslutningsvis leverer VAK låter fra deres siste utgivelse. Jeg står i en slags transe og opplever hele opptredenen som orgasmisk. Dette er et band jeg ikke kan forstå har noe annet enn en lys fremtid foran seg, og de viser at musikk kan være noe udefinerbart, men samtidig så forståelig og riktig på alle måter. At Magnus Lindberg (Cult Of Luna) har mikset og mastret Loud Wind virker som en perfekt grunnmur for soundet deres, og noe jeg tror har hjulpet til å videreutvikle det musikalske utrykket. VAK la lista høyt for norske Dreamarcher, som avslutter dobbeltkonserten.

Dreamarcher starter også med låter fra sitt siste album. A Fail of Design drar med en gang opp tempoet, men med fine melodiøse elementer. Coal, Black Water og From Which We Came er også låter med høyt tempo og melodiøse elementer, men med motsatt oppbygning.

De hopper videre til deres to singelutgivelser fra i fjor, Omuta og Dalen, før de er tilbake til den sangen som skiller seg mest ut på det nyeste albumet deres. Dominance lurer deg til å tro at dette er et instrumentalspor med elektronisk musikk. Her får vi også gode krumspring fra den heftigste bassen jeg noen gang har kjent på John Dee. Når hele bandet faller inn, dras vi tilbake til en mer kjent sound som er med på å binde det hele sammen. Låten føles som en videreføring fra det de gjorde på starten av konserten. Denne sangen har temposkiftninger og det sklir over i death metal mot slutten, men det passer likevel godt inn i helheten.

Nå er det så god stemning blant publikum (som dessverre ikke har greid å fylle lokalet), at en person har satt seg ned midt på gulvet. Det føles intimt. Jeg setter meg like godt ned selv. For første gang sittende i lotusstilling på John Dee, lukker jeg igjen øynene og bare nyter. Beat Them Hollow kjøres i gang. Låten er bandets nikk til doom metal, med en melankolsk herrestemme som minner om en rakettoppskytning fra 90-tallet.

Jeg sitter og føler meg hypnotisert av det som fremføres fra scenen. Avslutningen Burning the Remains er en moderne metal-fremføring hvor de veksler mellom tungt og melodiøst, men hvor også koring med ren vokal og growling er et sentralt element.

Dreamarcher er på mange måter et tradisjonelt band, men samtidig trekkes de mot det moderne. Disse motsetningene greier de å balansere fint, og det de gjør føles helt naturlig. De som hadde møtt opp på John Dee denne torsdagskvelden hadde virkelig fått valuta for pengene i denne svensk-norske musikalske forbrødringen. Det eneste minuset var at flere ikke hadde møtt opp for å få med seg to band med framtiden foran seg.