Foto: Alex Hoel
Overtegnede var en av de som ropte høyt da det ble klart at trønderne i Gåte kom tilbake på norske scener og strømmetjenester etter nesten et tiår i hi. I likhet med Sex Pistols var katalogen smal, men fanbasen stor, og savnet enda større, da disse gikk hvert til sitt i 2005.Litt uheldige med spilledatoen var de, da Honningbarna hadde solgt ut Rockefeller samme dagen, men de som hadde kommet seg til Sentrum Scene fikk et show som fint nådde opp til gode "gamle" Gåte.
Kvelden åpna med Gunnhild, stående på en boks ute i publikum, der hun sang tittelsporet til fjorårets album Svevn. Videre fortsatte bandet med Sjå Attende fra Iselilja og da våkna gitarist Magnus Børmark for alvor. Musikeren virker som han henter fra en utømmelig kilde energi hele kvelden, der han smiler fra øre til øre og spiller både stående, hoppende, sittende og liggende.
De følger på med den såre Venelite som tidligere kun er utgitt i liveversjon på Liva. Gunnhild har så mye personlighet både i stemme og fremtoning, og fyller scenen med så mye liv og lys at når storebror Sveinung tar mikrofonen og prøver seg på et lavmælt "hei" blir det nesten absurd. Han følger på med Bruremarsj fra Jamtland sammen med Magnus Børmark og det er alt annet enn lavmælt. Med seg har de en danser som dukker opp med jevne mellomrom og blåser flammer, og sjonglerer med en brennende poi. For de uinvidde er poi en del av New Zealandsk folkedans, to kuler på snorer som svinges i ulike mønstre.
Gåte er mystikk og eventyr og alt det norsk folkemusikk ispedd ganske heftig rock and roll skal være, men det er også noe mer. Det er så innmari fint! Kanskje det er musikken, kanskje det er nostalgien som kommer av å høre sanger man (jeg) forbinder med festival, sol, sommer og klining da man var i begynnelsen av tjueåra? Kanskje det er kjemien mellom Børmark og søsknene Sundli på scenen, for den slår det gnister av! De nye musikerne de har fått med seg slenger seg også på, Jon Even Schärer og Mats Paulsen, de er definitivt også med på å løfte stemningen opp i taket! Kanskje det er lille, søte Gunnhild som i et anfall av adrenalin og energi får med seg Sentrum Scene på et skikkelig brøl? Hårene reiser seg i nakken under Bendik og Årolilja og spesielt siste låt Margit Hjukse. Man kan bare håpe på at det ikke er ti år til neste gang de turnerer, for de er fortsatt like lette å elske etter så mange år, med all den positive energien de fortsatt har med seg på scenen. Eneste minuset denne kvelden er at konserten ble i korteste laget. Vi i publikum kunne gjerne beholdt de på scenen i en liten time til.
Wiki
Hjemmeside
