The Waterboys på Sentrum Scene

Foto: Terje Dokken

The Waterboys er et av de ledende britiske bandene fra 80-tallet. Litt uti karrieren begynte de å inkorporere keltisk folkemusikk i musikken de lagde, og nærmet seg band som The Pogues. De har likevel beholdt sin egenart. Bandet har holdt på i snart 40 år og har en solid katalog. Det merkes under kveldens konsert. Selv om de spiller mer eller mindre kjente låter fra hele karrieren, er det ingen direkte svake låter. Bandet spiller også godt.

The Waterboys starter friskt og raskt med tittellåta fra årets Where The Action Is. En god låt som vil være en livefavoritt i årene fremover. London Mick er en hyllestlåte til Mick Jones fra The Clash, men har lite The Clash over seg. Det er relativt godt trøkk i låte, men den er ingen hit. De følger på med en klassiker. Fiolinisten Steve Wickham er i storslag på A Girl Called Johnny. Når bandet har en liten pause for at frontfigur og vokalist Mike Scott skal bytte gitar, er det mye prat i salen, og den sitter dessverre løst som sjenerende støy under rolige partier. Siden det er ganske mye fart i Still A Freak, hører jeg lite prat. Det er derimot mye hammondorgel og fele, mens Scott synger intenst.

Nok en gang er det Wickham som skinner under den ganske rolige klassikeren When Ye Go Away. Han følger opp låta med å spille en felesolo til trampeklapp. Stemningen synker ikke med den emintente Fisherman's Blues. The Waterboys har med seg to korister, og i forlengelsen av låta er de sentrale, mens bandet avslutter med å roe det mer og mer ned. Det er vaskelig å følge opp en slik knallåt. Bandet spiller derfor en coverlåt. Roling Stones sin Dead Flowers høres minst like bra ut med Scott som med Mick Jagger. Bandet spiller godt uten å briljere. Under bandintroen får vi vite at halve bandet er fra Dublin. Mike selv er fra Edinbourgh. De eneste som ikke er fra de britiske øyene, er kordama Zini Summers fra Lagos i Nigeria og Brother Paul fra Memphis. Neste sang er om sistnevnte. Den countryinspirerte americanalåta Nashville, Tennessee har tross sjangeren en tydelig stempel av The Waterboys. På denne låta er det Brother Paul sin tur til å vise seg frem. Første en voldsom hammondsolo, før han følger opp med en funky en. Hele tiden er låta i bunnen.



Den livlige og raske Medicine Bow har alltid vært en av mine favorittlåter med dem. Koristene danser og det er mer liv på scenen enn i salen. Den etterfølgende Ladbroke Grove Symphony blir litt lang, men bandet låter godt. The Waterboys har lagt inn en litt for lang pause midt i konserten.

Kunstpause midt i konserten

De virker heldigvis tent når de kommer tilbake. Den rolige Out Of All This Blue er fengende. På Man, What A Woman er det som at Scott og koristene har en samtale i låta, der han synger og de svarer etter tur. Den helt greie rockeren løftes av en felesolo fra Wickham. Den fengende Rosalynd (You Married The Wrong Guy) er kanskje den beste låta bandet har gitt ut dette årtusenet. Det er fart i låta, og bandet slår seg skikkelig løs, slik at låta blir et høydepunkt. Det faller ganske brått med den alltid like unødvendige øvelsen trommesolo. Det mest positive med denne Blues For Baker er at den er relativt kort. Bandet gjør det godt igjen med kveldens definive høydepunkt. Gode, gamle When Ye Go Away mottaes med jubel. Bandet svarer med en heidundrende fremføring. Feleriff og gitarriff sitter løst. Det er ulekor på scenen og klapping i salen. Wickham er i fyr og flamme, mens resten av bandet slepper seg skikkelig løs. Selv om den lettere funky If The Answer Is Yeah er litt sidrumpa, men de klarer å holde på publikum. Den ikke spesielt positive Nearest Thing To Hip er i følge Scott en unnskyldning til å si shithole på scenen. Låta er ganske fengende, og Mike Scott må nesten rappe for å få med all teksten. De inviterer til allsang, og får med seg noen.



De roer det helt ned med November Tale, der Scott er alene med kassegitar, kun akkopagnert av Brother Paul på koring. Det er lurt at instrumenteringen er sparsom får å lettere få med seg teksten. Dessverre interesserer ikke publikum seg for denne småpene, rolige låta. Det er mye prating i salen. Når resten av bandet kommer på, er det med den rocka Morning Come Too Soon. De spiller godt og har et godt driv. Scott spiller en fjong gitarsolo. De avslutter hovedsettet med den ganske rolige In My Time On Earth. Mike Scott synger ganske intenst, spesielt på refrenget. Bandet gir litt mer på, før de runder låta av rolig. I pausen før ekstranummeret, er det ganske mange som nynner på Red Army Blues, men bandet holder seg til planen, og avslutter konserten med The Whole Of The Moon. Det er allsang og god stemning. Koristene skaper liv på scenen og får med seg publikum på klapping. Med det avslutter de konserten med minst like god stemning som når det startet. Det er bemerkelsesverdig hvor jevnt godt bandet høres ut.