Foto: Therese C. Wangberg

For 3 år siden dro jeg som fotograf på konsert med Frank Carter & The Rattlesnakes. Jeg hadde aldri hørt om dem, og ikke en gang tatt bryet med å sjekke dem ut i forkant. Noen ganger er en jobb bare en jobb (unnskyld, sjef), og jeg tenkte jeg kunne dra hjem etter å ha tatt bilder på de obligatoriske tre sangene.

Det skal sies; jeg har aldri blitt så fort fan av et band som det jeg ble den kvelden. Jeg tror det tok omtrent 10 sekunder ut i første sang, hvor Frank Carter bare eksploderte i ball av energi som utløste en spontan reaksjon fra publikum, og derfra gikk det bare oppover.

Det samme skjedde på Blå i 2018. Da fikk Carter alle til å løpe ut og inn av lokalet, han stod på hodet oppå publikum mens han sang og alt var et komplett, salig kaos av band, musikk, publikum og lykke. Jeg kan ikke si jeg har opplevd noe lignende før eller siden.

Det nye albumet The End of Suffering som de er ute og turnerer med, er av en litt annerledes karakter enn de foregående albumene, og derfor startet konserten på Parkteatret fredag kveld også litt roligere med Why a Butterfly Can’t Love a Spider og Kitty Sucker.



Carter er kjent for å ha eksepsjonelt publikumstekke, og det tar ikke lang tid før han hiver seg ut blant folk og ender opp på baren mens han synger og orkestrerer publikum til å lage en mosh pit. Han sørger også for å dedikere en egen sang til jentene så de trygt kan få crowdsurfe. På et tidspunkt tar han like greit telefonen til en av jentene på første rekke og leker seg med å filme en sang. En litt rundere approach til folk som filmer under konserter enn det han hadde sist han var her, da en fyr ble greit hudflettet for å være mer opptatt av telefonen enn bandet.

Det mest emosjonelle øyeblikket dukker opp når de spiller Anxiety. Carter har lenge vært åpen om sine problemer både på sosiale medier og andre kanaler, og denne kvelden sørger han for å fortelle sitt publikum at det aldri blir så mørkt at det ikke finnes håp. Nå skal det sies at det kan virke som det nærmest har gått sport blant artister om å fronte denne problematikken, men det er en ektefølt og sterk Carter som står på scenen med hjertet i hånden og det er vanskelig å ikke elske ham hardt for å være såpass åpen og uredd.

Å være både anmelder, fotograf og fan på en slik konsert er en utfordring, jeg innrømmer det. Det er vanskelig å oppsummere med ord og bilder når alt du vil er å være med på festen. Danse til Juggernaut hive deg i piten til Devil Inside Me og ikke minst synge med til I Hate You, alt mens man tar seg en øl med venner selvsagt. Og på en konsert som dette, er alle på et tidspunkt vennene dine. Det understrekes når bandet inviterer til etterfest på den lokale puben rundt hjørnet, og blir værende til stengetid.

Ja nei, er det så mye mer å si egentlig? Annet enn at om du ikke kommer deg på en konsert med Frank Carter & The Rattlesnakes, har du virkelig gått glipp av en ganske så fabelaktig liveband.