Foto: Jørn Larsen


Med en diskografi som spaner over flere tiår, har Tangerine Dream mer enn nok materiale å velge fra. Bandets nåværende medlemmer Thorsten Quaeschning, Ulrich Schnauss og Hoshiko Yamane har tatt over stafettpinnen etter grunnlegger Edgar Froese gikk bort i 2015. På deres nyeste turné 16 Steps- Random and Revision Tour, tok de med seg det beste fra sin 50-år lange karriere.

Bak seg hadde de en LED-skjerm som forsterket musikkens følelser. Vi ble transportert gjennom en mørk himmel, drømmesekvenser, verdensrommet og andre naturlandskap. Det var vanskelig å ikke la seg rive med, bli sugd inn i universet og flyte i takt med de minimalistiske melodiene.

Andre instrumenter fikk også plass blant all synthen. Yamane trakk fram fiolinen på flere sanger, mens Quaeschning holdt seg til en elektrisk gitar. Fiolinen var som et lys i mørket, og blusset opp når stemningen var senket. Spesielt de siste 30 minuttene av settet ble dedikert til Yamane. Selv om man kunne bli forelsket i den vakre atmosfæren, tok det allikevel litt vekk fra lyden og reisen som hadde blitt bygget opp tidligere.

Den effektive samspillet mellom lyd og lys gjorde at sangene gled sømløst inn i hverandre og tvinnet et samhold om hverandre, selv om melodiene varierte i alt fra ambient til krautrock. Konserten var tross alt 2.5 timer uten en eneste pause eller avbrekk. Det er ingenting å kimse av, og kan være utfordrende for selv den hardbankede konsertveteran å holde ut, spesielt siden konserten var stående.

Musikkens særegne lyd minnet til tide til om Kraftwerk, som brøt ut på samme tid- tidlig 70-tallet. I motsetning til dem, ble enkelte sanger oppfattet som tomme, uten naturlige progresjoner som øker interessen over hva som kan komme videre. Man fikk selvsagt høre alt fra a til å. Ikke mist skulle dette være en hyllest som dekker et bredt spekter av sjangere. Ingen artist eller band kan stå stille i 50 år uten å endre stil. Allikevel kunne det vært ønskelig at konserten var kortet ned med minst 30 minutter til en time.

Selv om enkelte deler ikke overbeviste, var det nok av enkeltøyeblikk som straks hever nivået opp igjen. Først og fremst har vi den gamle klassikeren Love on a Real Train som har en unektelig fengende drivkraft i seg. De aller største høydepunktene derimot, kom fra en av deres nyere utgivelser Quantum Gate. Identity Proven Matrix var et etterlengtet og tilfredsstillende nummer som kastet et mystisk preg over Rockefeller.

Kveldens absolutt mest minnerike øyeblikk var It Is Time to Leave When Everyone Is Dancing fra sistnevnte plate. Musikkskillet kunne ikke vært tydeligere fra det som var spilt så langt. Sangen har en progresjon ulik mye annet vi får servert denne kvelden, og blir et minnerikt nummer som rett og slett tar alt det beste fra Tangerine Dream og samler det i én låt. De visuelle effektene passet også ypperlig den dynamiske flyten som oppbyggingen i sangen har. På låtens klimaks, kunne jeg ikke annet enn å glise. Det var glede og lykke i rommet.

Dette var absolutt en verdig feiring av ikke bare bandet selv, men også elektronikasjangeren, som kan takke disse for mye av det vi hører i dag. Setlisten kunne godt vært kuttet ned med et par låter slik at helheten kunne ha blitt mer velkonstruert. Ellers var dette en fabelaktig kveld som mange sikkert vil huske med beundring over hva de var vitne til.