Den halvfulle salen på Parkteatret var dominert av 90-tallets ungdom, som tydeligvis ønsket å høre de gamle låtene og ikke kjente så godt de nyere, hvorav de fleste var hentet fra Pearl (2019). Tekstene der er både inspirert av hennes skilsmisse og av ny kjærlighet. Hun åpnet med See Yourself, kompet av sine tre musikere som inkluderte hennes gitarist siden 90-tallet, Berit Fridahl. Tross navnet er hun ikke skandinavisk, men vi fikk vite at hun har norsk mor.
Fridahls gitarkaskader og bruk av wahwahpedalen preget 1998-låta London Rain (Nothing Heals Me Like You Do), der åpningsakkordene ble møtt med jubelrop. Heather Nova fortalte at Save A Little Piece of Tomorrow (2011) ble skrevet som en oppfordning til hennes nå 16-årige sønn om å ta vare på miljøet.
Winter Blue (1998) fikk vi i en lang versjon med en nesten psykedelisk avslutning, etterfulgt av et kort dikt og den nye Rewild Me, som handler om å vende tilbake til naturen. På denne og My Fidelity var bare Nova og bassist Arnulf Lindner på scenen. Men her spilte han cello og han sang harmonivokal. Han fortalte dessuten en morsom historie mens Nova stemte gitaren, om da han samme dag tok bussen i Oslo. Cello ble ofte brukt på Novas 90-tallsplater, og det hadde ikke gjort noe om hun også hadde spilt klassikeren Island (1994).
Etter noen anonyme låter fikk vi en strålende avslutning på konserten med Just Kids (2019) og Make You Mine (1998). Sistnevnte med en rå gitarsolo. Ekstranumrene besto av den nye Vincent, om hennes forhold til den franske fotografen Vincent Lions, som spilte akustisk gitar på denne låta og som spiller elgitar på albumet. Her syns jeg trommingen minnet om Fleetwood Macs Black Magic Woman.
Et enda større høydepunkt var Walk This World, som er det nærmeste Heather Nova har vært en hit (men det ble bare 69. plass i UK i 1995) og den hardtrockende Sugar (1993), som har snakkepartier à la Patti Smith.
Heather Novas varme personlighet og glimrende stemme bidro til å gjøre dette til en god konsert, og lyden var topp. Men folk hadde nok satt pris på å få høre enda flere gamle låter. Spesielt Oyster (1994) var underrepresentert.
Foto: Johannes Andersen
