Foto: Terje Dokken

Da Seigmen la intrumentene på hyllen i 1999, fortsatte tre av medlemmene i Zeromancer. Vokalist og frontfigur Alex Møklebust, bassist og låtskriver Kim Ljung og trommis Noralf Ronthi er alle med i Seigmen også. Resten av bandet har blitt byttet ut flere ganger, sist i fjor. Derfor er kveldens konsert Per Olav Wiigs første i Norge

Synthrockbandet er hakket mere synthbasert i uttrykket enn Seigmen. De er en naturlig videreføring etter Radiowaves, som har innslag av både goth og 80-talls synthpop. Det er lettere å plassere Zeromancer musikalsk. De har ganske tydelige likheter med band som Nine Inch Nails, Depeche Mode og Rammstein, men har likevel funnet sin egen stil, mye på grunn av Alex Møklebust sin karakteristiske vokal. Bandet har gjort suksess i utlandet, spesielt i Tyskland. Her i hjemlandet er fanskaren mer dedikert enn stor. At fansen virkelig er dedikerte skal fort vise seg.



Det er fullt trøkk fra første tone av Need You Like A Drug. Alex og Kim drar med seg publikum og det er høy stemning allerede fra første låt. Det roer seg ikke med Auf Wiedersehen Boy. Masse beats og ganske aggressiv vokal gjør det til en knyttneve av en låt. Dobbletgänger I Love You er litt roligere, og har et mer melodiøst refreng. Stemningen er fortsatt god, med tilløp til allsang. Split Seconds er et av mest typiske eksemplene på en ganske vanlig oppbygging av en Zeromancer-låt. Verset er ganske rolig, men det er fullt fres og omtrent roping i vokal på refrenget. Med så mye dynamikk i låta, får en alltid følelsen at det skjer noe i låta. Et lurt grep som de gjentar på flere låter, slik som Flirt (With Me).

Bandet løfter en helt grei låt som You Meet People Twice med godt samspill og en ny gitarist som skinner spesielt godt på denne låta. Da blir deres første hit, Clone Your Lover ren eurofi. Hele salen har henda i været og allsangen sitter løst. De roer det ned med den nesten fullstendig synthdrevne Mint. Låta høres ut som Depeche Mode i det dystre hjørnet. Selv om låta er god, mangler den det medrivende refrenget til Cupola. Den ganske rolige Sinners International har en fengende melodi som drives frem av et riff. Publikum klapper med. Alex forteller at det er første gang bandet spiller en konsert uten røyk på scenen, etter en ide fra lysmannen. Jeg synes det fungerer greit, men foretrekker nok gutta i røyken. Hollywood har et godt og fengende refreng som stikker seg ut fra en ellers litt for stillestående låt. Det blir livlig når de drar med seg publikum på The Hate Alphabet. Vi får litt pause fra synthen når keyboardist Lorry Kristiansen spiller på en skarptromme.



Den stort sett rolige Cupola har det lekreste lydbildet i kveld. Låta har et fengende og melodiøst refreng, og stadig mer fremtredende bassgitar. En klagende «hit me» fra Kim gir låta en trist og melankolsk følelse, samtidig det er oppløftende vakkert. Det er litt mindre melodisk når det roper ut refrenget til It Sounds Like Love, But It Looks Like Sex. Det er likevel så fengende at folk hopper og synger med. De roligere partiene redder låta fra å bli for masete. De roer det ikke akkurat den med den voldsomme refrenget til Fade To Black. En deilig slap-bass fra Kim Ljung gir en flott bro mellom de roligere versene og det soniske angrepet i refrenget. Det er lett å finne likhetene til Seigmen i starten av Ammonite. Den bassdrevne låta bygger seg opp, før vi får en svevende overgang til skarptrommer fra både Kim og Lorry. Bortsett fra trommene, har The Tortured Artist en ganske lik oppbygging. Den kan likevel ikke måle seg med den fantastiske Dr Online. I større grad enn de andre låtene til Zeromancer, klarer de å holde intensiteten oppe gjennom hele låta. Det er fullt trøkk både på og foran scenen.

Før bandet avslutter konserten med Depeche Mode-låta Photographic, takker de Henning Krane for å tørre å booke synthrock til Oslo bare et år etter sist de spilte der. Ikke e\tilfeldig at de dedikerer nettopp denne låta til Krane, da han var blodfan av DM på 80-tallet. Zeromancer siller denne låta bedre enn originalen fordi de har et godt trøkk gjennom hele låta uten å miste noe av melodien til en av de beste låtene til britene. Når bandet først avslutter med en coverlåt, gjør det det så bra at de er gjør den til deres egen.
Det blir alltid livig på konsert med disse gutta, fordi det gir alt på scenen. Derfor anbefales en konsert med Zeromancer til alle som liker synthrock. Om ikke en vil vente så lenge, så spiller flere av gutta i Seigmen som har en liten turne i desember.