Kurbadhagen i Sandefjord er et intimt lite konsertlokale med retrointeriør og hjemmekoselig stemning. I den ene enden av rommet har de en scene. Scenen er ganske liten, men den passer perfekt til Ingeborg Oktober og de to musikerne i bandet hennes.

Ingeborg Oktober spiller akustisk gitar og synger. Med seg har hun Markus Wisth Edvardsen og Håkon Brunborg Kjenstad på trommer, keys og bratsj. Det er et enkelt oppsett, men det er også særdeles effektfullt og passer godt til musikken og tekstene til Ingeborg Oktober.

Ingeborg Oktober er fra et bittelite sted på Hamarøy i Nordland. Hun lager dypt personlige tekster som hun framfører med lavmælt innlevelse. Musikerne hun har bak seg fyller ut gitarspillet og sangen fra Ingeborg på en mesterlig måte. Varsom tromming, fine keyboardparti og nydelig bratsj-spill vever et fint teppe under låtene.

Ingeborg og co starter med åpningslåten fra det spellemannprisvinnende albumet Skjømmingsboka.
Låten heter Bak Malinga og den skrev Ingeborg da hun gikk på kunstskole i Lofoten.

Selv om flere av låtene til Ingeborg Oktober er preget av melankoli og mørke temaer, har hun en lun og fin humor når hun forteller om bakgrunnen for låtene og tekstene. Melankoli blandet med nordlandsk underfundighet og humoristisk skråblikk er rett og slett en fin miks.

Spesielt humoristisk er ikke låten Døden som hun sier hun skrev «på faen» som en reaksjon på at temaet er akseptert når det synges på engelsk, mens i norsk språkdrakt møter temaet en helt annen og sterkere reaksjon.

Ingeborg snakker også om det med hvor viktig det er å akseptere psykisk sykdom på lik linje med fysisk sykdom. Så spiller hun låten Tungsinn som nettopp handler om tungsinn og angst. «Ka e det her slags tungsinn?/Og kordan klar du å bry de om me?/Ka e det her slags nerva?/Og koffør føles de så ekte?»

Ingeborg har den fine evnen at hun greier å fange publikums oppmerksomhet på tross av – eller kanskje på grunn av – sin neddempete stil. De 25-30 personene i lokalet er musestille og virker oppriktig fascinert av Ingeborg Oktober sitt univers.

Så spiller hun Skjømming fra den siste plata. Skjømming er et begrep som hun gjerne må forklare for publikum i sørlige strøk, og det greier hun riktig så fint.

Publikum er så heldige at de får en låt som ikke er utgitt ennå. Det er en låt om et moralsk dilemma hun opplevde da hun skulle på låt- og kulturutvekslingstur til Grønland. For å komme seg dit måtte hun ta fly, og siden hun er over snittet opptatt av miljø, var dette ikke noe Ingeborg Oktober tok lett på. Låten heter Verden går i søvne og er en kommentar til likegyldigheten og mangelen på handlinger når det gjelder miljøspørsmål.



Hun og bandet avslutter med En sjelden gang - hvor jeg ser en dame hviskesynge teksten sammen med Ingeborg – og Drøm. Da har hun inngått en avtale med publikum om at hun avslutter med de to låtene istedet for å spille ekstranummer. Det er publikum med på, og etterpå får bandet fortjent applaus mens sjef Ingeborg får bandet til å synkronbukke og takke publikum. «Dokker e nu snill!», utbryter hun når publikum klapper heftig. Jeg tror ikke de gjorde det for å være snille, Ingeborg, men heller fordi de hadde fått en fin og intim musikkstund som de virkelig satte pris på.


Nevnes må også oppvarmer Kristian Kaupang fra Larvik. Han spilte et lite sett på fem låter før Ingeborg Oktober kom på scenen. Kaupang ga i fjor ut en fin viseplate og er klar med nytt album i 2020. Med gitar, sang og fine tekster om bl.a. sønnen og oldefaren leverte han en fin opptakt til Ingeborg Oktober. Sjekk gjerne ut albumet som kom i 2018. Her kan du lese anmeldelsen.


Mer stoff om Ingeborg Oktober her