Weyes Blood greide ikke å vekke stor begeistring med en konsert der hun til punkt og prikke framførte de beste låtene fra sine to siste album. Hun sang fantastisk, og jeg ble imponert over de fire musikerne - spesielt gitaristens slidesoloer og bruk av E-bow-plekter. Lyssettingen var også smakfull. Men det hele ble for sterilt og lite spennende. Det fullsatte Parkteateret ga henne da heller aldri trampeklapp. Jeg tror mange ikke kjente til musikken hennes på forhånd.

Weyes Blood uttales akkurat som Wiseblood og er artistnavnet til 31-årige Natalie Mering fra USA, som har utgitt fire album, hvorav de to siste har slått an over hele verden: Front Row Seat To Earth (2016) og Titanic Rising (2019). Dette er vakker, sakral, stemningsfull, drømmende, vemodig og tidvis mørk kunstpop som er inspirert av vokalister som Lana Del Rey og Karen Carpenter fra Carpenters.

Konserten begynte rolig med A Lot's Gonna Change fra 2019. Weyes Blood vekslet mellom å bare synge og å spille orgel mens hun sang - mot slutten spilte hun også akustisk gitar. Mellom låtene kom hun med ironiske eller vittige meldinger til publikum. Noen var uten bass, da den kvinnelige bassisten tok plass bak orgelet. Hennes koring var for øvrig nydelig.

Hovedsettet besto av tre låter fra 2016 og hele åtte fra det nye albumet. Det avsluttet sterkt med Andromeda og Movies. Under sistnevnte hivde Weyes Blood seg ut i vill dans og kastet jakka.

Ekstranumrene var den tre år gamle Do You Need My Love, en ok versjon av Procol Harums 1967-klassiker A White Shade of Pale og ei låt fra 2015 som trolig ingen i publikum kjente: In The Beginning fra ep-en Cardamom Times. Jeg syns at Weyes Blood kunne gjort noe ekstra ut av A Whiter Shade of Pale. Men hun tolket den ordrett, med ekstra romklang på stemmen.

Uansett var det en god konsert med glimrende musikk. Bare synd at den manglet det lille ekstra.

Foto: Cecilie Torp