Foto: Cecilie Andrea Torp

Den nesten fullsatte kirken fikk gleden av å ha Hans-Peter Lindstrøm på besøk i går kveld. Han spilte primært materiale fra sitt nyeste album On A Clear Day I Can See You Forever som viser fram en roligere, nesten ambient side av artisten. Gårsdagens låtvalg var passende kirkens fredfulle natur, der musikken kunne sveve avgårde blant ekkoet som fylte salen, men å tross av den perfekte arena å kunne vise fram sitt nyeste album, var det mye som var etterlengtet.

Det var vanskelig å vite hva man skulle forvente fra en slik unik konsert. Noe av det spennende med elektronisk musikk er at hver konsert kan by på noe helt ulikt avhengig av hvor den holdes, bruken av lyd og lys, og konsertens formål. I dette tilfellet valgte Lindstrøm å fokusere eksklusivt på sitt nye materiale framfor å holde en mer tradisjonell samling av både gammelt og nytt.

Musikken startet mørk dyster, nesten innesperret. Fra starten av var det klart at Lindstrøms oppsett var imponerende. Ved å fremføre settet live, føltes det ut som han ga musikklandskapet liv- noe organisk som han selv var sjef over. Det kom ikke som en overraskelse at låtene brukte god tid til å bygge seg opp og endre form. Oppsettet var enkelt og besto bare av et par synther.

Vanligvis ville han kanskje hatt andre visuelle effekter til å distrahere lytteren fra musikkskaperens tilstedeværelse, men da det var brukt minimalt med spesialeffekter, ble oppmerksomheten rettet mot artisten selv i større grad. Dette gjorde at det var lettere å falle ut at sangenes flyt, ettersom de visuelle sansene ikke ble geleidet avsted mot noe som kunne forsterket universet han forsøkte å skape.

Hva vi fikk, var minimale sekvenser som virket lite fokuserte, der artisten eksperimentere mer med lyder enn at det ble produsert noe minneverdig. Her var man overlatt til sin egen tålmodighet og konsentrasjonsevne, spesielt med Oslo-diskoens fravær. Dette er på ingen måte en negativ ting i seg selv, men av de som møtte opp, hadde man kanskje et ønske om å høre noe mer enn bare denne ene siden av Lindstrøms flerdimensjonale musikk.

Et høydepunkt var Really Deep Snow fra hans nye utgivelse. Den Tangerine Dream-aktige sekvensen med pulserende rytmepartier og kalde toner prestere i å føle at konserten bygget seg sakte opp mot noe mer dynamisk. Selv om starten uten tvil var interessant, ligger definitivt Lindstrøms styrker andre steder enn i minimalismen.

Av denne grunn var det litt skuffende å ikke høre eldre materiale denne kvelden. Det kan ikke bare ha vært meg som ble overrasket da musikken plutselig stoppet og artisten melde avbud for kvelden. Etter stor jubel fra publikum, ble det dessverre aldri et sett nummer to. Det hjelper da heller ikke at settet var snaue 45 minutter, som allerede er veldig kort for en elektronisk konsert å være.

Nå var dette en unik opplevelse som kunne by på noe utenom det vanlige, men ved å ikke utnytte bruken av lengre spilletid, var det vanskelig å ikke se på hele konserten som noe utilfredsstillende.