Kritikerfavoritten Aldous Harding (29) fra New Zealand viste fram sitt store stemmeregister på en utsolgt konsert der det unge publikummet jublet høyt når de hørte låtintroene. Men de var helt stille under låtene, og tørte knapt å si et ord de mange gangene da Harding brukte lang tid på å stemme gitaren.

Hun har imponert mange på sine to siste album, Party fra 2017 og Designer fra i år. Repertoaret besto da også av låter fra disse samt den fantastiske 2017-singlen Elation i det snaut timelange hovedsettet.

Hun åpnet smilende og dansende med Designer, som ble avsluttet med en trompetsolo ved trommisen. Han koret ellers nydelig sammen med hun som spilte elpiano og mellotron. Bassisten bidro til et deilig, 60-tallspreget lydbilde med sin Fender-bass - noe vi kjenner fra bl.a. Pet Sounds og Scott Walkers plater.



Så satte Aldous Harding seg på en stol, noe som betydde at ikke mange så henne. Hun sa heller ikke mye. Men denne beskjeden forklarte jo litt: "My focus makes me seem shy, but I'm open." Harding konsentrerte seg mye om å spille akustisk gitar, og først mot slutten av konserten reiste hun seg opp og ga oss noen skeive smil.

Vi fikk glimrende versjoner av den fengende Fixture Picture, den psykedeliske Zoo Eyes, og en stemningsfull og var Treasure, der hun sang tostemt med trommisen og bare var kompet av elpiano. Damn sang hun mens hun spilte firhendig piano, og hun viste fram noen originale danse-moves under Blend, som var siste låt før de to ekstranumrene.

Under den Velvet Underground & Nico-inspirerte balladen Imagining My Man ropte deler av publikum "hey" på de rette stedene. Til slutt kom den helt nye Old Peel, der melodien er spretten og fengende, og hun slo takta med ei kubjelle.

Det fins ikke maken til Aldous Harding. Musikken hennes kalles indiefolk, men denne varierte, meget gode konserten bød på mye mer. Hun kan imidlertid bli bedre til å kommunisere, og hadde hun brukt gitartekniker, kunne vi ha sluppet de lange pausene mellom låtene.

Foto: Julia Naglestad