Foto: Terje Dokken


Sjeldent er det man ser noen som har så mye gode emosjonelle vibber til så alvorlige tema som Dennis Lyxzén, frontmannen i svenske Refused, som gjester Norge denne mørke, nest siste søndagen før jul. Han gjør en verbalkontrakt med publikum om at vi skal feste som det er fredag, og derfra er det i gang. Det er undertegnedes første møte med svenskene på scenen, bandet som var et av de største blant europeisk punk på nittitallet.

Når man ikke kjenner katalogen til bandet godt fra før, har låter en tendens til å gli over i hverandre, men frontmann Lyxzén er en fest i seg selv, som markerer hver eneste låt med en ny serie dansetrinn og seriøse monologer om musikk, samfunn, livet og kapitalismen. Særlig biter jeg meg merke til når han snakker om frika folk, og hvordan man føler seg alene, og tråkket på helt til man finner punken, og får en hel familie av folk som er som seg selv. Store deler av Vulkan Arena er nå i min utvidede familie, det er jubelen et klart tegn på.



All blodfans fikk sine behov dekket denne søndagen, med crowdpleasere som I wanna watch the world burn, Shape of Punk to Come og Coup de´etat. Før Death in Vännäs forteller Lyxzén om hvordan punk lærte han om de viktige tingene i livet, politikk og feminisme og om verden generelt.

Ekstremt populære New Noise runder av hoveddelen av showet med et smell. Tre kjappe encores senere tumler man ut, ikke akkurat ladd med julestemning, men med den fandenivoldske indre knyttneven og kamplysten som bare punk av den gamle skolen kan gi deg. Min første opplevelse med Refused blir definitivt ikke den siste.


Facebook
wiki
Twitter