Foto: Terje Dokken

Det er stadig et jubileum for Seigmen. I år er det 20 siden de la opp, noe som skulle vare i over seks år. I tillegg er det 30 år siden de gav ut sine første låter. En kassett under navnet Klisne Seigmenn. I den anledning har bandet en slags kronologisk gjennomgang av de ti første årene i karrieren.

Det to første låtene er fra -89 og har knapt blitt spilt siden. Rosa Boots har et lydbilde som ikke minner så mye om Seigmen. Gitarspillet er enkelt, men låter greit. Vokalen til Alex Møklebust er grøtete og heller mot growling med dårlig diksjon, noe som er helt ulikt han. Lyden holder heller ikke normal standard for bandet. Også Sure Tær har et hardt og punkete uttrykk. Låta er enkel og grei. Disse to låtene er langt fra så dårlige som infodamen i introen til konserten advarer om. De holder likevel ikke mål mot resten av konserten. For når gutta starter gjennomgangen av 90-tallet er det med den lettere monstrøse rockeren Fra X Til Døden. Låta er ganske riffdreven, og riffene løfter låta til en klassiker. Låta stopper helt opp før de begynner brått igjen. Den andre låta vi får høre fra Pluto, er den kontante og brutale Skjebnen.



Når bandet først skal går gjennom karrieren, hadde jeg forventet flere enn livefavoritten Mesusah fra deres første fullengder, Ameneon. Låta er kanskje den ultimate gitarrunkelåta. De veksler både i tempo og intensitet, og det låter så bra at jeg får gåsehud. Det er flere enn meg som liker denne, for det er mye klapping og jubel i salen under låta. Stemningen blir ikke lavere under låtene fra gjennombruddsplata Total. Ohm er en heftig og direkte låt, og den på plata som minner mest om tidligere Seigmen. Det går rett ut i allsang på Døderlein. Stemningen er på topp. Selv om intensiteten er høy, klarer de å få med mange små detaljer i lydbildet. Det er ikke ofte Seigmen spiller Gasolin-coveren Dråben. Kveldens versjon er hardere og lengre enn på plate. Den perfekte oppbyggingen av låta avsluttes i et forlenget og heftig klimaks med full fres på alle gitarer.

Deres store hit Metropolis fra plata med samme navn er populær i salen. Etter en litt seig start, kommer allsangen i gang, og Alex fyrer opp publikum til mer. Rød Himmel klarer ikke å skape like mye engasjement. Den ganske enkle melodien blir for simpel sammenlignet med de fleste andre låtene deres. Det blir fort mer komplekst lydbilde under Bayon, der broen mellom vers og refreng har et så lekkert gitarspill at det løfter den til et av kveldens høydepunkt. Av kveldens låter, er det ikke Slaver Av Solen den låta jeg har savna mest å høre live, men den er meget populær i salen. Med allsang fra starten av låta, er det ingenting å si på stemningen.



Det blir en ganske brå overgang til synthrock fra Radiowaves når Trampoline blåses igang. Det er mye dynamikk i låta, med rolige vers og full fart i refrenget. Neon Sun hinter godt til musikkstilen flere i Seigmen skulle spille i Zeromancer. I denne låta fungerer samspillet mellom Alex og låtskriver/ bassist Kim Ljung spesielt godt på refrenget. Den fengende Universal får en litt annerledes gitar enn før og Kims slap bass gjør den litt funky. Hovedsettet med deres mest svevende låt. Frost-Bite innledes med støy før en svevende synth tar over. Alex er alene på scenen i starten, før han etterhvert får med seg gitaristene. Marius Roth Christensen spiller et forsiktig riff, mens Sverre Økshoff sin gitar underbygger det svevende. Låta avslutter som den starta.

Det tar ikke lang tid før deler av bandet kommer på igjen. Denne gang er det Marius som er i rampelyset. Gitaristen, som er ansatt i Operakoret, synger arien Agnus Dei med Kim på koring. Sverre backer lett på gitar. Låta bryter med alt annet i løpet av konserten, kanskje spesielt fordi den er på deres siste singel. Bandet avslutter med en heftig versjon av Hjernen Er Alene. Bortsett fra et litt annerledes riff fra Marius, gjør de kanskje ikke så mye spesielt ut av låta, men denne utblåsninga får folk til å slippe hemninger både på og foran scenen. Slik avslutter bandet nok en gang en konsert på topp.