Foto: Terje Dokken



Mikael Åkerfeldt har kjøpt seg hatt. Mer nytt er det egentlig ikke å melde fra Opeth-leiren, 30 år inni deres karriere. Annet enn at de fremdeles er et av de råeste bandene på denne planeten.

Søndag startet de konsertåret sitt i Oslo, med det nye eposet In Cauda Venenum i bagasjen. Før jul tok de sin første runde rundt i Europa med sitt trettende album. Da så undertegnede svenskene på Olympia i Paris, og det var nøyaktig samme setlisten de gjorde denne gangen.

Det betyr som det ofte gjør. Tre låter fra det aktuelle albumet, og én låt hver fra et utvalg av albumene de har bak seg. Og den utvelgelsen traff optimalt foran 1.800 publikummere i Oslo som grep muligheten og kjøpte alle billettene det var å få tak i på Sentrum relativt tidlig.

Fjorårets album er gjort både på svensk og på engelsk, men det er de svenskspråklige versjonene av låtene Opeth har spilt uansett hvilket land de har dratt til det siste halvåret. I Oslo startet de oppvisningen med Svekets prins før de hoppet 19 år tilbake i tid til Blackwater Parks The Leper Affinity.

Akkurat den har nok blitt spilt en rekke ganger gjennom årene, men var en godbit for den mest innbitte kjernefansen som sikkert var med på notene allerede da den kom i 2001. Mer sjeldent ble det da Åkerfeldt og kompani børstet støvet av låter som Reverie/Harlequin Forest og Moon Above, Sun Below fra henholdsvis Ghost Reveries og Pale Communion.

De største variasjonene i setlisten utgjorde de mer melankolske og praktfulle Nepenthe (fra The Heritage) og Hope Leaves (fra Damnation). De to låtene et eksempel på at Opeth kan male i de fleste farger - fra det infernalske og brutale til det deilig melodiøse og melankolske.

Åkerfeldt slet litt med stemmen her og der, men In Cauda Venenum er også albumet som utfordrer han mest post growling-perioden, noe Allting Tar Slut ble et eksempel på da det sviktet litt i toppen for 45-åringen fra Stockholm.

Men alt i alt ble Opeths Oslo-besøk også denne gangen en maktdemonstrasjon fra et band som aldri slutter å imponere og bergta, verken på plate eller fra scenen. Det ble to timer i proghimmelen for et smekkfullt Sentrum Scene.

Noe sånt som "Faen, va bra ni är", sa Mikael Åkerfeldt før kveldens siste låt (Deliverance, selvsagt). Akkurat det kunne nok drøye 1.800 progrock-fans si direkte tilbake.