Foto: Terje Dokken

Forutsetningene for konserten var store. Ikke bare fikk man se metalsensasjonen Five Finger Death Punch (5FDP), men også thrash-metal-legendene Megadeth og de stadig voksende Bad Wolves. Man kunne bli alt annet enn misfornøyd, særlig når konserten til Megadeth sto side om side med headlineren som en suveren triumf av Mustaine og Co. som fortsatt har det i seg. Det var så fornøyelig at kvelden kunne rett og slett endt der, men nei, dette var bare starten på en lang kveld fylt med måping og headbanging.

Det ble ikke spart på noe krutt da bandet sparket i gang med Lift Me Up der frontmann Ivan Moody spurter ut på scenen med tidenes energinivå. Han var som en blanding av The Prodigys (avdøde) Keith Flint og Jim Carreys versjon av The Riddler fra Batman Forever. Han beviste at han eide scenen ved å aldri stå stille og alltid leve seg fullt og helt inn i musikken. For en karisma han hadde!



Five Finger Death Punch har kanskje ikke tidenes mest kompliserte rockelyd, og spiller heller på kraftfulle hooks og refreng som vekker allsangen blant publikum. Selv om dette kanskje får mang en hardrock-fan til å gyse, fungerte det utrolig bra live.

Både Wash It All Away og Jekyll and Hyde var gode eksempler hvordan bandet fanget publikum i sin hule hånd. Moody spradet rundt iført flosshatt og stokk, som han var tatt rett ut av et musikal. Det var virkelig en glede å være vitne til engasjementet hans.

Selvfølgelig måtte de fremføre power-metal-balladen Bad Company som skapte stor allsangglede i salen, spesielt da den badet Spektrum i gullkonfetti. Got Your Six skrudde opp tempoet igjen og hamret løs med tunge rytmesekvenser og en hardere vokalprestasjon. Her var de på sitt beste, både musikalsk og energimessig.



Med en raskere takt, var det lettere for bandet å skjule mye av enkelheten i musikken, men i et liveformat vil man synge med sin høyeste røst og headbange til man får nakkesleng, som var noe bandet visste hvordan man skulle stimulere.

På tross av en unektelig sterk samling av adrenalinpumpende låter på rekke og rad, glapp det litt i den mer akustiske del av settet. Både The Wrong Side of Heaven og Battle Born var delvis unødvendige festdempere som ville fungert bedre alene, men ikke blant det gigantiske lufttrykket som hadde stått på fullt inntil da.

Det samme kan sies om Kenny Wayne Shepherd-coveren Blue on Black som hadde småkleine gitar-og vokalelementer som føltes utilpass midt i sett de hadde stålkontroll over. Låtene var med på å avsløre at ikke alle rockeband kan lage vakre power-ballader. Øyeblikkene hadde sin sjarm, men det var mer ønskelig at konserten bare skulle fortsette før de tok seg en «pause».



Tilgivelse var på plass da gitarist Jason Hook ble løftet høyt opp i været på en søyle og fyrte av sine beste riff på Coming Down. Man ville ikke at han skulle ned derfra, for å si det sånn.

Burn MF avsluttet settet før encore, og var så harry at det føltes dypt innpå kroppen, men som med resten av kvelden, fikk de det allikevel til å fungere med pyroeffekter og en så heftig trommesolo at man ble blåst rett ned i bakken.

Selv om encoren Under and Over it og The Bleeding ikke kunne måle seg med høydene som var nådd et par låter tidligere, var Five Finger Death Punchs opptreden i Spektrum virkelig et storslagent show som viste en banddynamikk uten like.