Alle foto:Tor-Inge Langberg
Gud hjelpe for en tidsmaskin musikk er. Nick Mason fra Pink Floyd sa i et intervju med Vera Kvaal på TV i 1988 at rock’n’roll egentlig ikke var viktig, sånn i den store sammenhengen. Men det betydde mye for folk fordi det minnet dem om viktige perioder fra livene deres. Da jeg så intervjuet var jeg 15 år gammel og jeg fnyste da av påstanden. I dag skjønner jeg hva han mente.
For det å høre A-ha framføre hele albumet Hunting and Low, utgitt det året jeg fylte 13, var en reise tilbake til en fin ungdomstid og det meste av min oppvekst.
A-ha har vært ute på denne turneen, hvor de spiller hele debutalbumet, i et år nå. Turen var fredag 8. februar kommet til Spektrum i Trondheim, og jeg var på plass, og fikk alle låtene fra Hunting High and Low, i samme rekkefølge som de er på platen. Så heng med!
Første sett
Take on Me
Salen mørklegges, og vi får en lang sekvens med en tegnefilm som brakte tankene til andrelåten. Videoen var rotoskopi, akkurat som videoen til denne låten, som er grunnen til at A-ha eksisterer den dag i dag. Dette var en høvelig rett fram versjon av en klassisk poplåt, men det virket som at bandet er like lei av den, som jeg er, for det var fort overstått. Men Morten gjorde fistel-stemmen, han gjorde det.
Train of Thought
Steike for et driv denne låten har. Dette er en langt bedre poplåt enn Take on Me, og den har et like fett synth-riff, minst! Det er lite som sender meg så tilbake til 1985 som denne sangen, og den minner oss om at A-ha egentlig er et synthpopband. Et jævla bra synthpopband. Så hvorfor de lekte rockeband i så mange år har vært en gåte for meg. Togvideoen på lerretet bak dem funket også som bare det.
Hunting High and Low
Magne Furuholmen snakket til publikum for første gang, og han konstaterer at det er mange «foreign friends» her. Og det er sant. På enkelte rader høres det mer fremmedspråk enn trøndersk og andre norske dialekter.
A-ha har aldri vært et band med særlig scenekarisma, og selv om Furuholmen gjør mye publikumsfrieri i løpet av konserten er det bra at de har lerretet med animasjoner bak seg, som mikses med live video fra det som skjer på scenen. Det skaper et show som fungerer mye bedre enn A-ha til tider har gjort live.
De starter tittelkuttet helt akustisk, før de i midten låten, du vet der fiolinene kommer inn på single-versjonen, går all in med hele bandet! Og når Morten gjør en coda på slutten, hvor publikum skal synge refrenget, og mobilene kommer i været med lysene på, så er det gåsehud.
Blue Sky
Vi er nå ferdig med tre av de fem singlene som kom ut av albumet (samtlige var på topp 10 i England og Norge) og kommer over på første rene albumlåt. Her krydrer de synth-riffene med heftig rytmer på introen, og legger på herlig bass-spilling. Dette er første låt jeg hører Morten streve med stemmen. Kombinert med at dette ikke er et høydepunkt på albumet drar det konserten litt ned.
Living a Boy’s Adventure Tale
Dette er en av de fineste sangene på Hunting High and Low. Og Morten gjør falsettsyingen i starten av låten perfekt! Denne låten er beviset på at A-ha var så mye mer enn et popband for tenåringer.
Dette er skikkelig sofistikert synthpop, som man kanskje ikke skjønte så mye av da. I dag skjønner jeg hvor bra denne låten er. De framfører den strålende, med nydelig koring på refrenget fra både Mags, Pål og backingbandet.
The Sun Always Shine on TV
Mange tror at dette var andre single fra albumet. Det var det ikke. For de to første utgavene av Take On Me slo ikke an. Deretter ble Love is Reason gitt ut på single i Norge og på Filipinene, før de forsøkte Take On Me en tredje gang, med den videoen. Da ble det innertier.
Derimot er dette A-ha-låten som ble nummer en i England. Du leser rett! For mens de i USA regnes som one hit wonders pga Take On Me, ble den bare nummer to i England, for visse verdier av ordet bare…
Dette er antagelig en av de beste låtene til A-ha, om ikke den beste, og nå er det tilnærmet rockestemning på scenen. For første gang står jubelen i taket på Spektrum. Dette satt som bæsj i kramsnø!
And You Tell Me
Nok en lettvekterlåt som aldri helt har fungert. Den begynner med et kult arrangement ala spilledåse, og Morten Harket synger strålende, Men den er fort overstått.
Love is Reason
Her har de gjort en overraskende vri ved å omarrangere hele sangen. Dette skulle de gjort på flere av låtene fra albumet for å tilby litt nytt for konsertgjengerne. Det er et herlig synth-riff som er lagt til, og backingbandet gjør at låten blir ganske rocket opp. Og man hører hvor Coldplay fikk ideen til å begynne og lage musikk fra.
I Dream Myself Alive
A-ha har alltid vært et band som har snakket om hvor misfornøyd de er med platene sine. Så da Magne introduserer denne som en låt de likte mye bedre som demo enn de likte det ferdige produktet, blir man ikke overrasket.
De gjør derfor låten i demoutgave. Den er dels Yazoo og dels Depeche Mode, og det fungerer aldeles strålende.
Here I Stand and Face the Rain
En av favorittene mine fra dette albumet. De beholder den gregorianske sangen i introen, og selve sangen understreker nok en gang for noen bra synthlåter A-ha egentlig gjorde. Og endelig får vi litt forlengelse av en av låtene, med litt jamming på slutten.
Morten synger falsett, det er solo for både gitar og keyboard og det lyner og tordner på lerretet. En aldeles strålende slutt på første sett!
Så blir det tjue minutters pause. Jeg vet ikke om det å spille Brian Eno var rette valget, for det blir høvelig chill out av hele opplegget.
Andre sett
I andre sett økes temperaturen flere hakk.
Analogue
Tittelkuttet fra den ellers kjedelige Analogue (2005) er strålende. En Jean-Michel Jarre-aktig synth-intro, med fengende rytmer, får hendene i været på publikum, og A-ha får lekt litt rockeband igjen.
Akkurat her fungerer det bra, selv om Morten gjør for mye av favoritthobbyen sin: Fikle med øreproppene sine.
Låten var forøvrig den første top 10-hiten A-ha hadde hatt på mange år i England, og er skrevet sammen med Max Martin!
Foot of the Mountain
Tittelkuttet fra albumet de ga ut i 2009, hvor de igjen hadde skjønt at det var synthpop de skulle drive med, førte albumet helt opp på femteplass i England. Det er også her A-ha viser Coldplay hvem som er best, og det gjør en ok framføring i kveld i Trondheim. Men låten er litt «meh.» De burde heller gjort The Bandstand fra samme album.
Swing of Things
Denne er oppe på top 5 av de beste A-ha-låtene noensinne. Den alltid et høydepunkt, det være seg på albumet Scoundrel Days fra 1987 eller på livealbum og DVD-er.
Den er fengende, råtøff, kanon og har et skikkelig tøft driv på konserten. Kombinert med stilige animasjoner på lerretet, som er mikset med live kameraføring, og en herlig gitarsolo, tar jeg meg selv i å si «Yes!» høyt! For dette er et høydepunkt på konserten.
Crying in the Rain
Mange var overrasket da A-ha gjorde en coverlåt av The Everly Brothers som første single fra East of the Sun West of the Moon (1990). De gjorde låten til sin egen, og den slidegitar-aktige soloen fungerer fortsatt bra. Det er også tydelig at nå har Morten virkelig fått varmet opp stemmen.
Sycamore Leaves
Ok, her må jeg motsi meg selv litt. Jeg har alltid sagt at A-ha skal gjøre synthpop, og at den «vi er et alternativt rockeband»-greia de holdt på med en stund ikke fungerte. Men dæskotten døtte meg denne låten fra East of the Sun, West of the Moon (1990) sitter som en kule! Det er fuzz, det er hammond, det er trommer, det er røfft, det er stilig og det framkaller stormende jubel og ekstase! Konserten bare bygger seg opp!
Digital River
Magne introduserer dette som en låt ingen av oss har hørt før, da den aldri har vært utgitt. Han ber om at alle løfter mobilene sine.
Låten begynner med et herlig synth-riff (hurra!) som gjentas utover i låten. Hadde bare resten av låten holdet det nivået. Det er ellers en litt kjedelig låt. Kan det tenkes at Paul Waaktaar-Savoy sendte inn en låt til MGP som ble avvist? Den høres nesten sånn ut.
I’ve Been Losing You
Det er så mange bra låter på Scoundrel Days (1987), andreskiva som skulle følge opp megasuksessen vi hørte i første sett, som de kan velge fra. Men at de tar denne tok jeg som en selvfølge. Dette er låten hvor synthpop og enkel rock-kombinasjonen fungerer strålende.
Og så gjør de det jeg håper på, og som jeg skulle ønskde hadde gjort mer av, spesielt i første sett: De leker seg på utroen og jammer! Lenge! Herlig.
Stay on These Roads
Dette er tittelkuttet fra et misforstått album, som bandet selv ikke er særlig begeistret for. Sånn skal du ikke høre på. For albumet med samme navn som denne låten, som kom ut i 1988, er helt strålende! Denne balladen er en perle, og de gjør den heldigvis i all sin synthetiske og pompøse velde, slik den skal gjøres. Morten synger nå som en gud!
Ekstranummer
Scoundrel Days
Tittelkuttet fra andrealbumet er også på topp 5 hos meg. Bandet kommer på scenen igjen til tøff, men enkel belysning, og jeg sitter på kanten av setet og nesten biter negler, for jeg er spent på om Morten fikser de høye tonene i låten. Det gjør han!
Hildrande du, så bra dette er nå!
Living Daylights
Det er en del folk som mener at Bond-låten A-ha gjorde er blant de dårligste. Skjendige mennesker som Shirley Manson, som selv skrev en Bond-låt på 90-tallet, er blant disse. Slike sengevætere skal du selvsagt ikke høre på. For dette er en av de bedre Bond-låtene.
A-ha pleier gjerne å avslutte med denne på konsertene sine, og jeg skjønner hvorfor: Hele Spektrum sang selvsagt med til den forlengede slutten med «Ooooh oohhoohh, The Living Daylights!» hvor Magne dirigerte alle og ba de kauke så høyt de kunne.
Det var en strålende avslutning på en fin kveld. Og på vei hjem på bruen over Nidelven prøver en lettere bedugget trønder å få alle til å være med på å synge refrenget til Living Daylights. Det er en høvelig avmålt reaksjon, og da smeller det fra ham: «Det må vær mang Duran Duran-fans her i kveill!»