Mobilfoto: Odd Inge Rand



Nøyaktig på dagen to år etter forrige besøk, var Orchestral Manoeuvres In The Dark (aka OMD) tilbake i Oslo og på Rockefeller fredag kveld. Denne gangen var de dobbelt så mange på scenen, da Andy McCluskey og Paul Humphreys hadde med seg Martin Cooper (keyboards) og Stuart Kershaw (trommer) også.

Før besøket i 2018 var det 25 år etter forrige besøk, da de promoterte Liberator på Rockefeller i 1993, for øvrig i en periode av bandet der Paul Humphreys var ute av det gode selskap.

Men siden 2005 har det vært liv laga med begge to, og besøket i 2018 beviste at både låtene og deres opphavsmenn har overlevd både 80-, 90- og 2000-tallet så langt. Nå har McCluskey bikka 60 mens Paul Humphreys har noen dager igjen før han også beveger seg inn i 60-årene. Men McCluskey danser fremdeles like energisk og rart, og kommenterer det hele med ”I’m 60 now. I don’t give a fuck!”.

I Oslo denne gangen startet de med det litt rolige og mystiske avslutningssporet fra Organisation (1980), nemlig Stanlow. Men så var dansefoten på plass allerede fra trespannet Isotype, Messages og Tesla Girls mens det herretunge og gråsprengte publikummet også fant frem gamle dansetrinn.

Fredagen skulle by på hele katalogen til OMD, noe som seg hør og bør i et 40-års bursdagsselskap. ”Det blir noe nytt i dag, noe gammelt, noe obskurt – men vi skal hele tiden danse”, sa McCluskey innledningsvis, og slikt ble det.

Paul Humphreys kom frem i lyset på (Forever) Live And Die og ble der til også Souvenir var gjort. Vi gikk en god del stoff fra bandets seks første album, og spredte innslag fra de som kom etterpå, nemlig Sailing On The Seven Seas og Pandora’s Box fra Sugar Tax, eksempelvis.

Etter rundt 100 minutter hadde de vært innom 80-tallsstorheter som Enola Gay, Locomotion og If You Leave til nyere stoff som The Punishment of Luxury og History Of Modern (Part 1) til mer obskure saker som B-siden til Electricity; Almost, og Statues.

Kort og godt noe for enhver. Om du var der fra starten i 1980, eller falt for The Pacific Age noen år senere, eller har plukket opp bandet i løpet av de 10 siste årene. Uansett var alt levert med kraft, sjarm og spillelyst fra en kvartett vi heldigvis ikke har sett det siste til.

Jeg tipper de skal få Rockefeller-gulvet til å gynge faretruende flere ganger. Og godt er det!