Foto: Kai Chen

Når organiske elementer møter elektronisk musikk; da får vi Tycho. Bandet består av frontmann og grunnlegger Scott Hansen på synth og gitar, Zac Brown på gitar, Rory O’Connor på trommer, Billy Kim på bass og Hannah Cottrell på bongotrommer og vokal. Tychos musikk vekker følelser av nostalgi, og lengsel bak tepper av vakre naturbilder. Den er lett og svevende, med høy bruk av reverb og andre visuelle effekter. Bare et par sekunder inn i konserten, var det klart at dette kom til å bli noe helt spesielt.

Gitaren på Montana ga bilder av å se vakker soloppgang ute ved kysten, mens Rings tok oss opp i skyene, med vindeffekter og innpakkede rytmer. Tycho traff virkelig når det gjelder lyd, lys og bildedesign. Alt kom sammen som en perfekt enhet. Ingen kunne fungert uten den andre og balansen var akkurat nøyaktig uten at noe tok oppmerksomheten vekk fra det andre. Hver eneste sang hadde en video som kunne vise alt fra regndråper som treffer bakken, dype skoger, til ørkenlandskap og sola som glinset i havet. Du ble virkelig dratt inn i omgivelsene og ble fortapt i atmosfæren.

Flere ganger kan detaljene fra studioinnspillingen forsvinne live. Dette var så absolutt ikke tilfellet her. Bandet besto av knallsterke medlemmer som hver for seg fylte en essensiell rolle med å spikre inn hver minste detalj til det var ren perfeksjon. Trommis O'Connor viste noen ufattelige tekniske egenskaper under Apogee, som var så presis under et parti, at det ikke var til å tro, for ikke å snakke om Zac Browns forvrengte gitar på Divison.

For det meste holdt Tycho seg i familiære territorier uten å gjøre noen dramatiske endringer i takt eller sjanger. I mange tilfeller, kunne dette blitt kritisert for å være for «trygt» eller «ensformig», men her mestret Tychos en kontinuerlig flyt som holdt sangene sammen uten å noen gang bli kjedelige og miste interesse. Hver eneste sang kunne by på en ny reise i landskap vi ikke hadde sett enda. Som man sier på engelsk: «If it ain’t broke, don’t fix it».

Det var allikevel rom for å prøve ut noe nytt. Artisten Saint Sinner som medvirket på Tychos nyeste album Weather, fremførte Skate, Japan og avslutningslåten No Stress. Da Weather kom ut i fjor, var inkluderingen av vokal en vågal beslutning som kunne gå begge veier. Én ting var klart, og det var at låtene hørtes mye bedre ut live enn på albumet. Der originalene kunne ta litt tid å bli vant til, føltes det naturlig å la Saint Sinner bringe musikken til live. De var hakke mer rolige, for å passe Saint Sinners forsiktige stemme. Selv om disse ikke hadde den samme storhetsfølelsen, var det et pusterom som gjorde at Tychos sett aldri føltes utslitt. Det var alltid en overraskelse rundt hjørnet.

Under encore, fikk Saint Sinner æren av å avslutte med No Stress. Den hadde passet bedre inn tidligere, men siden vi fikk Awake var det ingenting å klage over. Selv om lydbildet sjeldent overrasket, var alt så sammensveiset at det er vanskelig å pirke altfor mye. Du fikk det du kom for, og litt mer, men uten å utfordre. Dette var allikevel er spektakulær kveld som var så grenseløs vakker som dro deg ut at virkeligheten og inn i en drømmeverden.