Det retropregede California-bandet GospelbeacH har tidligere spilt på Mono i Oslo to ganger. Denne gangen tok det et kvarter før de fikk med seg publikum.

Det er høy kvalitet over de fire første låtene, men versjonene var bare helt greie. De fem musikerne er veldig samspilte, og flere sanger synges tostemt av lederen Brent Rademaker og elgitarist Jason Soda. Vi fikk gjennom hele konserten høre høydepunkter fra de to første albumene, Pacific Surf Line (2015) og Another Summer of Love (2017).

Fjorårets Let It Burn skuffet litt, men det var en sang fra det albumet som hevet konserten et hakk. Bad Habits ble tilegnet Neal Casal, som spilte gitar i den første GospelbeacH-besetningen, ga ut mange gode soloplater og tok livet av seg i fjor. Denne balladen bød på både gitarsolo og mellotronsolo, og publikum jublet like mye for neste låt: den skranglete, korte og garasjerock-aktige Kathleen.

Resten av konserten var meget bra, anført av den vittige Rademaker, som tidligere spilte i Beachwood Sparks og The Tyde. Jeg vil også skryte av Johnny Niemann, som vekslet mellom elpiano i Seeds-stil, orgel og mellotron. Musikken til GospelbeacH kan sammenlignes med Jonathan Wilson, The Byrds, Tom Petty og våre egne Sugarfoot. Andre referansepunkter er Flying Burrito Brothers, countryrock, psykedelia og Laurel Canyon på 70-tallet.

Blant høydepunktene var Let It Burn, som det virkelig sprutet av, en løssluppen California Steamer der publikum klappet takta i det rolige midtpartiet og Neal Casal-låta Freeway to the Canyon.

Mens Rademaker stemte sin akustiske gitar, sa han at mange Byrds-låter går i nettopp D-dur og begynte å spille Mr. Tambourine Man. Ellers spilte han litt av 50-tallshiten Green Door, som er mest kjent i Norge med Shakin' Stevens. Til slutt fikk vi en gnistrende versjon, med allsang, av Dylan-låta som Byrds gjorde til en countryrockklassiker i 1968: You Ain't Going Nowhere.

Vi fikk ett ekstranummer, powerballaden Fighter, før bandet gikk av scenen igjen, etter bare å ha spilt en drøy time. Men folk ville ha mer, og etter flere minuttersapplaus gikk bandet på igjen. Det var høy stemning da de avsluttet kvelden med fjorårets I'm So High, der en av tekstlinjene lyder "I feel like Winston Churchill in the summer of '45"!

GospelbeacH fortjener et større publikum i Norge. De er et gnistrende liveband, og på intime Krøsset holdt de en topp konsert bortsett fra det første kvarteret.

Foto: Martin Myklebust