Foto: Terje Dokken


Ta fem av de aller beste musikerne på denne kloden, og sett de sammen. Lag så to progrockalbum som er detaljorientert ned til kirurgisk nivå, og putt de fem musikerne på en scene der det blir spilt alt for høyt. Legg forøvrig så til det faktum at bassisten spiller med ekstremt mye mellomtone og full vreng. Prøv så å skille ut enkeltelementene som gjør platene genuint gode.

Akkurat det var ikke så enkelt, iallefall ikke i løpet av de første 20 minuttene da Jeff Scott Soto, Ron Thal, Billy Sheehan, Derek Sherinian og Mike Portnoy sto på scenen på Union Scene i Drammen mandag. Der ble det Billy Sheehan mot resten, og et eneste virrvarr og full frekvenskrig mellom tangenter, gitar og bass.

Men det ordna seg etterhvert, og gjorde at våre fem venner med sine særdeles rike CVer fikk skinne alle sammen. Sammen har de nemlig bakgrunn fra kredible navn som Mr. Big, Dream Theater, Journey, Yngwie Malmsteen's Rising Force, Black Country Communion og mange, mange fler.

Men et stjernelag av enkeltindivider lager ikke alltid et godt lag. Men i Sons Of Apollo gjør de faktisk det, og de to albumene de har laget (Psychotic Symphony i 2017 og MMXX i 2020) er forøvrig bedre enn det eksempelvis Dream Theater (som to av de har bakgrunn fra) har laget på denne siden av milleniumsskiftet.

De har alle sine særpreg. Sheehan med sin nevnte basslyd (irriterende forsåvidt, men likefullt et særpreg), Ron "Bumblefoot" Thal med sin sjeldne fretless-gitar og Sherinian som spiller mer smakfullt med elementer fra både Rick Wakeman, Tony Banks og Keith Emerson på tangenter. For der eksempelvis Sherinian sin etterfølger i Dream Theater Jordan Rudess har kjørt seg litt fast, spiller Sherinian mye mer variert.



Goodbye Divinity og Fall To Ascend startet ballet, men vi måtte forbi både Signs Of The Time og Wither To Black før detaljene landet ordentlig. Den siste av disse også med en liten tur innom Rush' sin Tom Sawyer som en hyllest til Neil Peart som gikk bort så sent som i januar i år.

Det er god kjemi i Sons Of Apollo, og foran rundt 500 personer (ikke gærnt i Drammen på en sur mandag, faktisk et par hundre mer enn Mr. Big klarte å trekke på samme sted høsten 2017) spilte de i to timer med til sammen 14 låter fra deres to album.

Der ble New World Today, God Of The Sun og Coming Home de største høydepunktene da vi nærmet oss slutten, og en cover av Deep Purples Perfect Strangers der de fem byttet instrumenter, fem underholdende minutter med særdeles løs jakke.

Visst ble det tid til noen solopartier også, der Derek Sherinian plukket frem Eddie Van Halens Spanish Fly fra Van Halen II som holdepunktene i sin tangentsolo. En morsom detalj for oppmerksomme ører.

Det ble sent til slutt, men rockefansen holdt ut til nesten midnatt før de kunne gå lykkelige ut igjen til sludd i lufta og bilene sine inne bak innelåste parkeringshus-porter.