Foto: Therese C. Wangberg

Amigo The Devil kom min vei for noen år siden via en amerikansk venn som sendte meg en Spotify-link. Det var ikke altfor mange sanger å finne, men de som lå der var langt over gjennomsnittet fantastiske. Sangen Hell and You, jeg kunne den utenat etter en dag. Den er på min topp 5 over tidenes kjærlighetssanger, og jeg er ikke en gang spesielt opptatt av banjo.

Mye banjo er det, og gitar. Kombinert med tidvis beksvarte tekster har Amigo The Devil (Danny Kiranos) blitt definert i kategoriene Murder folk og Southern gothic. Hans siste utgivelse Everything Is Fine er produsert av Ross Robinson, kjent for å jobbe med band som Korn og Slipknot. Alt dette sammen med Dannys egenartede stemme gjør Amigo The Devil til noe helt spesielt. Og det var ikke med så rent lite glede jeg fant ut at han ikke bare skulle på Europa-turnè men at han også skulle svinge innom Krøsset som siste stopp.

I min naivitet tenkte jeg at det sikkert ikke ville komme så mange. Jeg har ikke hørt om noe andre som har messet om denne fyren her hjemme, og det var tross alt en våt onsdagskveld i mars. Men Krøsset hadde blitt utsolgt og var allerede stappet da jeg kom klokka 20.



Å være et one-man-band er ikke for pyser. Du må kunne fange publikums oppmerksomhet, og det hjelper ikke nødvendigvis å ha gitt ut en genial plate. Den berømmelige x-faktoren må være til stede, ellers er du dømt til å sitte for deg selv med gitaren mens publikum prater, drikker og generelt bryr seg mindre. Spesielt når det i tillegg er første gang du er i landet. Og med tanke på støyen fra publikum under oppvarmingsbandet (Norske Deathbarrel. Dette bandet trenger en egen konsert, og en egen anmeldelse fordi hei hvor gøy det var), var jeg litt bekymret for om Danny ville klare å overbevise.

For en merkelig opplevelse! Han ble tatt i mot som en helt i det han kom på scenen! Publikum jublet og klappet som om det var deres beste venn som hadde tatt til mikrofonen. Og i det han begynner å synge blir det helt stille. Deretter slår det over i allsang. Det er ikke bare jeg som har lest tekstene, det har hele gjengen som har møtt opp. Det kan se ut som Danny selv er like overrasket som meg, men han smiler fra øre til øre og sjarmerer skjorta av publikum når han går fra å synge hjerterå sanger som til å fleipe om døden, livet og alt i mellom. Tårene triller på flere når han synger Stronger Than Dead. Danny synger med hjertet i hånda, og det blir umulig å ikke la seg rive med. Han gjør covere av både Tom Jones’ Delilah og Townes Van Zandts Waiting Around to Die, helt magisk.

Dannys tilstedeværelse, fortellerevne, sjarm og enormt vakre stemme gjør denne kvelden til en opplevelse av de sjeldne. Noen må se til helvete å booke denne karen tilbake til Norge fort som fy, helst i form av adopsjon. For djevler som Amigo bør alle ha i livet sitt.